Call for papers

NEON-konferansen er et forum for diskusjon, samarbeid, ideutveksling og deling av forskningsresultater. Her møtes forskere og praktikere rundt tema som organisasjon, organisering, ledelse, strategi, endring og innovasjon. Under årets konferanse vil vi invitere til refleksjon og dialog om hvordan organisere for en bærekraftig fremtid? Organisasjoner og organisering er uløselig knyttet til vår tids store utfordringer, både som en del av problemene i utgangspunktet og som del av løsningene (Margolis & Walsh, 2003; Stephan et al., 2012; Callon et al. 2009; Latour, 2017). I lys av dette søker årets NEON-konferanse å sette fokus på organisering for en bærekraftig fremtid, i vid forstand.Vi ønsker papers som dekker mangfoldet i organisering, ledelse og styring av arbeid, i privat og offentlig sektor, i store og små virksomheter, lokalt, nasjonalt og globalt.

Liste over tracks

Ansvarlig Forskning og Innovasjon i Organisasjoner

Konseptet RRI som kommer fra det engelske «Responsible Research and Innovation» som på norsk oversettes til ansvarlig forskning og  innovasjon har vakt økende oppmerksomhet blant akademikere og utøvere de siste årene (Stilgoe et al., 2013). Mens RRI har sitt utspring i  forskningsmiljøer så ser man mer på ansvarlig innovasjon (RI) i organisasjonssammenheng. Det er interessant at noen av kjerneegenskapene som kjennetegner  RRI/ RI sammenfaller med konseptet for «den lærende organisasjonen»  (Hansen og Jensen., 2019;  Senge , 1990). Konsepter som  «åpenhet, refleksjon og delte visjoner» – er egenskaper som direkte definerer RRI i henhold til noen tolkninger av dette konseptet. Vi ønsker derfor her å fokusere på hvordan RRI kan sees i sammenheng med læring og endring i organisasjoner  For å bidra til diskusjonen om hvordan RRI/ RI kan koples på organisasjonsutvikling  inviterer vi empiriske og teoretiske artikler som adresserer, men ikke begrenset til, emner som:

  • Den ansvarlige organisasjon 
  • Hvordan kan organisasjoner legge til rette for ansvarlig innovasjon
  • Ansvarlighet, endring og utvikling 
  • Barrierer for ansvarlig innovasjon 
  • Læringsrollen i ansvarlig innovasjon 

Form:  Paperbasert 

Utveksling av paper før konferansen, eller presentasjoner der og da?

Ansvarlig(e) for sesjonen:

Elin Oftedal, Thomas Laudal 

Vi planlegger et special issue. Vi vil også ha tracks på konferansen «ISPIM».  

Antropocen og bærekraftig utvikling

Lanseringa av omgrepet antropocen på byrjinga av dette hundreåret (jf., Crutzen and Stoermer 2000) har på ulike måtar endra det diskursive landskapet om miljøpolitikk og dermed også for organisering for ei berekraftig framtid. Tanken med dette omgrepet var opphavleg at geologien burde endre epoke-inndeling for å kunne gjere plass til ei tid der menneska har vorte ei geologisk kraft. Ved å halde både det geologiske og menneskelege i eitt grep, så har dette omgrepet også vorte mykje diskutert innan samfunnsfag og humaniora – både av dei som er sterkt kritiske til det (Moore 2015, Malm 2016), ser på det som stimulerande (Latour 2017) eller omfamnar det fullstendig (Chakrabarty 2009, Hamilton 2017). Kva så med berekraftig utvikling og framtida for eit berekraftig samfunn? Berekraft er kanskje miljøpolitikkens eldste omgrep (som Nachhaltigkeit frå byrjinga av 1700-talet) og er eit omgrep som det har vorte investert mykje politisk og institusjonelt i sidan utgreiinga til Brundtland-kommisjonen frå 1987 og FNs ulike berekraftsmål frå 2015. Antropocen utfordrar dette omgrepet ved å innføre eit uavvendeleg brot i tilværet der det ikkje er mogleg med ein tilbakevending til ein stabil før-situasjon. Konsekvensane av dei industrielle sivilisasjonane våre vil vare ved for tusenvis av år, med eller utan menneskeslekta sjølv. Er det mogleg for desse to omgrepa å kommunisere? Eller er det slik at antropocen avlyser berekraftig utvikling som eit roleg og tryggande prosjekt slik miljøhistorikarane Bonneuil og Fressoz (2016) meiner? Eller er det snarare slik at berekraftig utvikling gjer det mogleg å operasjonalisere konkrete politiske mål, medan antropocen har meir interesse som vitskapleg nemning?  

Sesjonen vil vere open for paper som på ein eller annan måte kjem inn på nokon av problemstillingane skissert ovanfor.  

Form: Paper-presentasjonar utan innsending av paper på førehand.  

Ingen umiddelbar plan om publisering.  

Ansvarlege:

Roar Høstaker (Roar.Hostaker@inn.no), professor, Institutt for organisasjon, leiing og styring, Høgskulen i Innlandet og Clemet Askheim, vitskapleg assistent, Institutt for sosialfag, OsloMet – Storbyuniversitetet.   

Referansar

Bonneuil, Christophe, and Jean-Baptiste Fressoz. 2016. The Shock of the Anthropocene: The Earth History and Us. Translated by David Fernbach. London: Verso. 

Chakrabarty, Dipesh. 2009. «The Climate of History: Four Theses.»  Critical Inquiry 35 (Winter 2009):197-222. 

Crutzen, Paul J., and Eugene F. Stoermer. 2000. «The «Anthropocene».»  IGBP Newsletter (41):17-18. 

Hamilton, Clive. 2017. Defiant Earth: The Fate of Humans in the Anthropocene. Cambridge: Polity. 

Latour, Bruno. 2017. Facing Gaia: Eight Lectures on the New Climate Regime. Cambridge: Polity Press. 

Malm, Andreas. 2016. Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming. London: Verso. 

Moore, Jason W. 2015. Capitalism in the Web of Life. London: Verso. 

Beredskap og bærekraft – to sider av samme sak?

Litt om fred, litt om krig – men mest om generelt dårlig stemning De er lang tradisjon innen beredskapsarbeid for å betrakte kriser som spesifikke, avgrensede uønskede hendelser som inntreffer med ujevne mellomrom. Et slikt syn på kriser – hvor uønskede hendelser er avgrenset «i tid og rom» – muliggjør detaljert planlegging av beredskapen, både med tanke på forebygging av uønskede hendelser så vel som skadebegrensning når hendelsene faktisk inntreffer. Allikevel fortsetter vi å bli overrasket av nye kriser uten at vi synes å være tilstrekkelig forberedt (Lindaas & Pettersen, 2016). Utsagn som «vi var nok forberedt på en pandemi, men ikke for DENNE pandemien» synes å frita politisk ledelse for skyld og ansvar – i hvert fall for en stund. Det er et tilsynelatende paradoks: at samtidig som samfunnet aldri har brukt mer tid og krefter på risikoanalyser og beredskapsplaner, så blir vi like overrasket hver gang neste krise synes å ta innersvingen på planer og forberedelser (Bakken & Hærem, 2020; Boe & Torgersen, 2020). Det virker å være symptomatisk for samtiden at små og store kriser avløser hverandre, og glir over i hverandre. 

I dette tracket inviterer vi forskere og «akademiserte» praktikere til å belyse dette paradokset fra forskjellige perspektiver. Vi stiller følgende overordnede spørsmål (listen er ikke uttømmende): 

  • Krisene i dag – varer de lengre enn tidligere, og er de mer komplekse (sammensatte) enn de pleide å være? 
  • Går vi stadig i «planleggingsfellen» – en overdrevet tro på at verden utvikler seg slik vi har planlagt – med stadig overraskelse og etterpåklokskap til følge? 
  • Er dagens globale samfunn så tett sammenvevd at vedvarende krisetilstand er blitt den nye normalen? 
  • Hvilke globale kriser synes uunngåelige i det inneværende århundre – med mindre vi gjør drastiske tiltak nå? 
  • Og til slutt – hva er de(n) geniale løsningen(e)? 
  • Vi ønsker bidrag av alle typer og formater: både paper og presentasjoner er velkommen!  

Referanser 

Bakken, B. T. & Hærem, T. (2020). Betydningen av enkeltindivider i krisehåndtering: Lederen som strategisk beslutningstaker. I: Larssen, A. K. & Dyndal, G. L. (Red.). Strategisk ledelse i krise og krig – det norske systemet. (s 101-121). Oslo: Universitetsforlaget. 

Boe, O., & Torgersen, G-E. (2020). Lessons Learnt and Identified Developing a Solidarity Combat Mindset Against Invisible Enemies. In: S. Rawat, O. Boe & A. Piotrowski (Eds.), Military Psychology Response to Post-Pandemic Reconstruction Volume 2 (pp. 648-662). Jaipur: Rawat Publications. 

Lindaas, O. A & Pettersen, K. A. (2016) Risk analysis and Black Swans: two strategies for de-blackening. Journal of Risk Research, 19(10): 1231-1245.   

Trackansvarlige: Bjørn Bakken, HINN (bjorn.bakken@inn.no), Ole Boe, USN (ole.boe@usn.no)  

Design av organisasjon: med naturen som speil

Design er en av samtidens toneangivende ideer om hvordan vi kan løse ulike utfordringer i samfunnet, enten det handler om hvordan vi kan – som Design og arkitektur i Norge (DOGA) skriver på sine nettsider – «fornye velferdssamfunnet vårt, skape grønne og lønnsomme arbeidsplasser, eller forme byer og steder der folk vil leve og bo». Design av organisasjon har samtidig vært relativt sparsommelig belyst i den organisasjonsfaglige litteraturen de siste årene. Dette er et paradoks. Ikke bare er organisasjonsdesign et av de klassiske temaene innenfor faget – det er også organisasjoner som i en eller annen forstand må designes dersom vi skal fornye velferdssamfunnet, skape grønne arbeidsplasser og forme byer og steder der folk vil være. I denne bredt anlagte sesjonen ønsker vi bidrag som belyser både hva som designes når organisasjoner får sin form (herunder for eksempel fysisk struktur, visuelle uttrykk, organisasjonskultur, tjenester, styringssystemer, etc.), og hvorfor og hvordan dette skjer. I tråd med temaet for årets konferanse er vi særlig interessert i bidrag som konseptuelt og/eller empirisk belyser hvordan organisasjoner designes «med naturen som speil». Begreper som for eksempel «bærekraftsmål», «klimabudsjett», «sirkulærøkonomi», «gjenoppretting av natur», «klimarisiko» og «arealnøytralitet» er i ferd med å bli en del av vokabularet til både offentlige og private organisasjoner. Hvilke formelle, fysiske og demografiske strukturer formes i organisasjoner for å adressere vår tids store utfordringer, slik som for eksempel natur- og klimakrisen? Hvordan formes og påvirkes tilsvarende organisasjonskultur, visuelle uttrykk og styringssystemer? Hvem er «designaktørene»? Kan de egentlig noe om for eksempel natur? Og hva er implikasjonene av slike designbestrebelser?    

Track ansvarlige:  Bjørn-Tore Blindheim, Lars Klemsdal, Kjell Arne Røvik og Bent Sofus Tranøy 

Designing for disorder to enable sustainable futures

One of the greatest obstacles standing in the way of organising for a sustainable future is the fact that our world is already thoroughly organised – more often than not in decidedly unsustainable ways. A prerequisite for enabling sustainable futures, therefore, is the task of breaking down existing structures, institutions, habitual ways of thinking, and so forth. Only then can we hope to re-organise our societies in ways that truly break with the infamous status quo. Taking our cue from Sendra & Sennett’s (2020) work on how to design cities that are open to disorderly ways of using urban space, we ask panellists to grapple with the question of how to design for disorder in ways that enable sustainable futures. This prompts an array of sub-questions with which we invite participants to engage including, but not limited to, the following:

  • How do you design for disorder without descending into chaos? How much organisation, in other words, is enough without being too much? 
  • In which kinds of situation will designing for disorder be most relevant, and are there situations where it should rather be avoided? 
  • Which theoretical resources are available – from any field or discipline – to think in innovative ways about how to de- and reorganise social formations for sustainable futures? 

We invite theoretical, methodological, and empirical papers which explore any of the above or other relevant aspects of the challenge at hand. In particular, we seek contributions with a post-disciplinary outlook which draw inspiration from both within and beyond academia. For instance, insights based on artistic research, action research, or other forms of engaged research are very welcome. We also welcome researchers seeking to make connections across the humanities and social sciences. In short, we hope to bring together a diverse group who share a commitment to (de)organise for a sustainable future. 

Form: Paper-basert paneldebatt med utveksling av paper-skisser mellom panellister før konferansen. Kort tid til presentasjon, lang tid til diskusjon.

Ansvarlige: Kristiane Lindland (kristiane.m.lindland@uis.no) & Jens Kaae Fisker (jens.k.fisker@uis.no

Publisering og formidling: Dette avhenger av tematisk sammenheng mellom bidragene, deres progresjon på tidspunktet for konferansen, og om deltakerne er interesserte. De ansvarlige agerer gjerne gjesteredaktør på et temanummer om dette viser seg relevant.

En mørk side ved samskaping og samproduksjon?

Samskaping (Co-creation) og samproduksjon (co-production) henviser til situasjoner hvor sluttbruker er deltakende i utviklingen av tjenesten eller produktet som utvikles. Dette har lenge vært en strategi for virksomheter for å fange opp sluttbrukers behov og aktivt engasjere kunden/brukeren i tjenesteutviklingsprosessen eller -leveransen (Payne et. Al 2008). Ostrom et al. var en av de første som overførte begrepene inn i diskursen om innovasjon i offentlig tjeneste produksjon. Hun påpekte at «innovasjon alltid starter med kundens udekte behov» (Ostrom et. Al 2016). I dag har offentlige myndigheter omfavnet samskaping og samproduksjon som begrep og middel for innovasjon i offentlig sektor. Vi finner begrepene i styringsdokumenter og i strategier for samhandling mellom offentlige institusjoner og sluttbrukere. Verktøy for å stimulere og legge til rette for samskaping utvikles for offentlige virksomheter til å ta i bruk og gode eksempler blir løftes frem og deles. Litteraturen rundt samskaping og samproduksjon har også økt i omfang, men bidragene har i stor grad vært rettet mot mulighetene for samskaping og i mindre grad på effekter (Voorberg et.al 2015, Steen et.al 2018. Litteraturgjennomganger på feltet viser at forskningen ofte får et optimistisk preg som oppmuntrer til samskaping. En slik «normativ» tilnærming risikerer å tåkelegge mulige utfordringer og fallgruver med samskaping. Eksempler på utfordringer kan være manglende prinsipper for utøvelse av samskaping for å oppnå ønskede effekter, verdiene som skal skapes og forbedres i samproduksjonen, legitimiteten i metodene som anvendes, og demokratiske og etiske problemsstillinger. Litteraturlisten vedlagt fremhever bidrag som peker på utfordringer ved samskaping og samproduksjon og sesjonen ønsker å bygge videre på dette. 

Vi inviterer til en sesjon hvor paperbidrag og diskusjoner kan bidra til å øke vår innsikt i samskapingens utfordringer og fallgruver. Dette vil gi verdifulle bidrag til litteraturen på samskaping – både i offentlig og privat sektor. Vi ønsker både teoretiske og empiriske bidrag velkommen så vel som ulike metodiske tilnærminger.  Form:  Paperbasert og innlegg til debatt/diskusjon  

Ansvarlig for sesjonen: 

Førsteamanuensis Ann Karin Tennås Holmen (Universitetet i Stavanger) annkarin.holmen@uis.no 

Førsteamanuensis Rannveig Røste (Høyskolen i Østfold), rannveig.roste@hiof.no 

Professor Jill Loga (Høyskolen på Vestlandet), jill.merethe.loga@hvl.no   

Publisering og formidling  

Nei, men dette er et initiativ fra INNOFF styret og kopler seg tett opp til stortingsmelding 30 «innovasjon i offentlig sektor» 2019-2020 

Referanser

Meijer, A. & M. Thaens (2020) “The dark side of public innovation” in Public performance & management review, DOI: 10.1080/15309576.2020.1782954  

Osborne, S.P., Radnor, Z., Strokosch, K. (2016) “Co-production and the Co-creation of Value in Public Services: A suitable case for treatment?” Public Management Review, Vol. 18, No. 5, (639-653). 

Steen, T., Brandsen, T. & B. Verschuere (2018) «The dark side of Co-creation and Co-production: Seven Evils” in Brandsen, Steen & Verschuere (eds.) Co-production and co-creation. Engaging citizens in public services. New York and London: Routledge 

Williams, B.W., Kang, S. & J. Johnson (2016) “(Co)- Contamination as the Dark Side of Co-Production: Public value failures in co-production processes” in Public Management Review, 18:5, 692-717, DOI: 10.1080/14719037.2015.1111660  

Brown, L. & S.P. Osborne (2013) “Risk and Innovation. Towards a framework for risk governance in public services”, Public Management Review, 15:2, 186-208, DOI: 10.1080/14719037.2012.707681 

Environmental psychology and sustainability

Environmental psychology is the psychology of sustainability (Steg & Groot, 2019). It focuses on the interplay between people and their surroundings (i.e. person in context) at different levels, from private to public and global environments. The main emphasis of the field is behavioural change for sustainable development, while simultaneously aiming to preserve well-being and quality of life. Research within the field of environmental psychology is typically interdisciplinary with an applied focus, for example highlighting how to measure and influence behavioural change.   

This track focuses on an environmental psychology perspective on sustainability, within an organizational context. People spend much of their day in the workplace, and it is therefore crucial to understand both their behaviors and the impact they have on the organizations’ environmental performance (Wells, Gregory-Smith & Manika, D., 2018).   

We welcome papers and/or cases about organizational change for a more sustainable future that are grounded in environmental psychology, however interdisciplinary is highly appreciated.   

Example of possible themes: 

Individual and organizational level factors that influence workplace and employee pro-environmental behaviour, for example:  

  • Employees (e.g. attitudes, norms, self-efficacy) 
  • Responsible leadership 
  • The role of green policy and strategy  
  • Green HRM Green organizational culture and climate  

Multi-level perspective on workplace pro-environmental behaviour (Kennedy, Whiteman & Williams, 2014). Innovation driven by workplace and employee pro-environmental behaviour  The track will be led by the environmental psychology research group at HINN. Einar Strumse will be chair, and other members of the research group will share knowledge from their ongoing research projects. We welcome external contributors interested in this topic to join us and send in abstracts or cases for this session.  

Contact persons:  

Åshild Lappegard Hauge, associate professor, ashild.hauge@inn.no  

Einar Strumse, associate professor, einar.strumse@inn.no  

Ingeborg Flagstad, senior lecturer and PhD-candidate, Ingeborg.Flagstad@inn.no  

Marin Kristine Henriksen, lecturer and phD-candidate, marin.henriksen@inn.no   

References  

Kennedy, S., Whiteman, G., & Williams, A. N. (2014). Sustainable Innovation at Interface. In Academy of Management Proceedings (Vol. 2014, No. 1, p. 13576). Briarcliff Manor, NY 10510: Academy of Management.  

Steg, L. E. & De Groot, J. I. (2019). Environmental psychology: An introduction. BPS Blackwell.  

Wells, V. K., Gregory-Smith, D., & Manika, D. (2018). Introduction to the Research Handbook on Employee Pro-Environmental Behaviour. In Research Handbook on Employee Pro-Environmental Behaviour. Edward Elgar Publishing. 

Er organisasjons- og administrasjonsfagene relevante for bærekraftsforskning?

Sosiologien har profesjonsetikk. Hvilken teoretisk verktøykasse har organisasjons- og administrasjonsfagene som er relevant for kritisk forskning om bærekraft? Vi inviterer til både teoretiske og empiriske bidrag. 

FNs bærekraftsmål utfordrer samfunn, politikk, arbeids-, næringsliv og akademia.  Mål-middelrelasjonen er alene en utfordring.  Hvordan skal vi forstå sentrale bærekraftsmål i relasjon til samfunnsutviklingen? Hva er treffsikre virkemiddel for å nå sentrale mål? Må vi tenke nytt om organisering i privat-, offentlig og frivillig sektor? Bør innovasjon-, endringsteori, risikostyring, kriseledelse, verdigrunnlag, stat-marked, lærende organisasjoner, regulering og demokrati få større plass i vår forskning, og da på hvilken måte? 

USA og EU lanserer det som fremstår som kraftfulle initiativ for et grønt skifte. Regjeringen har også varslet en grønn fremtid, men løfter om grønt skrifte må omsettes og iverksettes. Spørsmålet blir hvordan og på hvilken måte organisasjons- og administrasjonsfagene kan bidra til ny kritisk forståelse av det grønne skiftet? 

Flere bidrag fra organisasjons- og administrasjonsfag er fortsatt aktuelle, men det handler om hvordan vi fortolker og nyttiggjør oss av disse perspektivene på nye områder og revitaliserer begrepet og forståelsen av bærekraft. Weber om byråkrati og politikk, etikk, makt og legitimitet (Weber 1971) i tillegg til Eastons svarte boks er eksempel på tilnærminger som kan aktualiseres (Easton 1957). Andre aktuelle bidrag innenfor økonomi- og administrasjonsfagene kan handle om forholdet mellom myndighet og kyndighet, organisasjon, profesjon og makt (Jacobsen 1965, Jacobsen 1978). Når det gjelder makt kan ulike organisasjonsformer kan ha ulik virkning for sentralisert og/eller desentralisert makt (Mintzberg 1993). To norske maktutredninger tematiserte representativitet for ulike sosialer grupper og interesser, departementenes evne til å forme sine ansatte og betydningen av arbeidsdeling og spesialisering (Lægreid and Olsen 1978, Olsen 1982, Olsen 1988). Maktutredningen utfordret også demokratiteorien som sier at tjenestemenn er lojale iverksettere, men kunne vise at de har stor innflytelse på avgjørelser som blir tatt.  

En viktig reorientering i organisasjonsfaget kom med institusjonalismen – «Organisation infused with values» (Selznick 1957). Søken etter verdigrunnlaget i en organisasjon har stått sterkt også i Johan P. Olsen sine arbeider (Olsen and March 1984). Nye verdier fra etikk, samfunnsansvar og bærekraft utfordrer organisasjoners valg av mål og virkemidler i klassisk organisasjonsteori og verdigrunnlag i nyinstitusjonalistiske tilnærminger. Korrupsjon, tillit og ulikhet har fått oppmerksomhet i arbeidet for å bidra til god styring og velfungerende demokratiske institusjoner (Rothstein 2011, Rothstein and Varraich 2017). Ledelsesforskningen har en rekke bidrag, og en viktig distinksjon er mellom administrasjon/styring og ledelse (Byrkjeflot 1997) og innsikter fra tohendig ledelse som skiller mellom driftsoppgaver og rutinepolitikk på den ene siden og innovasjonsoppgaver på den andre (Rosing, Frese et al. 2011). Erfaringer fra og teorier om lærende organisasjoner er særs relevant i en situasjon med forventing om store endringer   (Senge 2004, Örtenblad 2019).  

Regulering og reguleringspolitikk, globalt, nasjonalt og lokalt (Braithwaite 2001, Braithwaite 2008) kommer opp med ny kraft for å iverksette bærekraftsmålene og særlig som resultat av koronakrisen. Videre har Elinor Ostrom (Ostrom 1990) har fått ny aktualitet med sin drøfting Allmenningens tragedie. Hun drøfter betydningen av valg mellom marked eller stat, privat eller offentlig kontroll over felles goder som skog, fisk, olje, beitemark, vann og andre naturressurser og økosystemer. Hennes begrep bidrar til begrep for kritisk drøfting av FNs bærekraftsmål. Komplekse utfordringer kan ikke løses gjennom ensidig søkelys på faglige skillelinjer, men gjennom å se på nye utfordringer gjennom flerfaglige perspektiver kan vi løfte fram nye spørsmål og utfordre økonomisk- administrativ forskning.   

Målet med sesjonen er løfte fram nye problemstillinger som er aktuelle for økonomis- administrativ forskning i lys av FN bærekraftsmål, og innsendte forslag vil bli vurdert til å søke om et temanummer i norsk eller nordisk tidsskrift.   

Ansvarlig for WS: 

Ole Andreas Brekke, HVL (Ole.Andreas.Brekke@hvl.no

Kristin Lofthus Hope, HVL (Kristin Lofthus Hope) 

Nora Hvide, HVL (Nora.Hvide@hvl.no

Tom Skauge, HVL (Tom.Skauge@hvl.no)  

Publisering: 

Vi vil vurdere en antologi etter konferansen.  

Litteratur: 

Byrkjeflot, H. r. (1997). Fra styring til ledelse, Fagbokforlaget. 

Easton, D. (1957). «An Approach to the Analysis of Political Systems.» World politics 9(1956-1957): 383-400. 

Jacobsen, K. D. (1965). «Informasjonstilgang og likebehandling.» Tidsskrift for samfunnsforskning Bind 1: 10. 

Jacobsen, K. D. (1978). Teknisk hjelp og politisk struktur. En studie av norsk landbruksforvaltning 1874-1899. Oslo, Universitetsforlaget. 

Lægreid, P. and J. P. Olsen (1978). Byråkrati og Beslutninger, Universitetsforlaget. 82-00-o5219-2. 

Mintzberg, H. (1993). «Structure in fives: Designing effective organizations.» 

Olsen, J. P. (1988). Statstyre og institusjonsutforming, Det Blå Bibliotek, Universitetsforlaget. 

Olsen, J. P. and J. G. March (1984). «The new institutionalism: Organizational Factors in Political Life.» 

Olsen, J. P. m. (1982). Maktutredningen NOU 1982:3, Sluttrapport, Universitetsforlaget. 

Ostrom, V. (1990). Governing the Commons. The Evolution of Institutions for Collectiove Action, Cambridge Uiversity Press. 

Rosing, K., et al. (2011). «Explaining the heterogeneity of the leadership-innovation relationship: Ambidextrous leadership.» The Leadership Quarterly 22(5): 956-974. 

Rothstein, B. (2011). The quality of government: Corruption, social trust, and inequality in international perspective, University of Chicago Press. 

Rothstein, B. and A. Varraich (2017). Making sense of corruption, Cambridge University Press. 

Selznick, P. (1957). Leadership in Administration. A sosiological Interpretation, N.Y., London, Tokio: Harper International Edition. 

Senge, P. M. (2004). Den femte disiplin: Kunsten å utvikle den lærende organisasjon. Egmont Hjemmets bokforl. 

Weber, M. (1971). Makt og Byråkrati, Gyldendal Norsk Forlag. 

Örtenblad, A. (2019). The Oxford Handbook of the Learning Organization, Oxford University Press.  

Et bærekraftig politi?

Innen internasjonal forskning begynner spørsmålet om politiets virksomhet og bærekraft å vies mer oppmerksomhet.

Definisjon: bærekraftig utvikling

Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. I definisjonen fra 1987 ble det lagt særlig vekt på de fattiges behov for å få oppfylt sine grunnleggende rettigheter og skape mulighet for et bedre liv. Samtidig la den vekt på at det finnes grenser for hva naturen kan levere i dag uten at det går utover hva den kan levere i framtiden.

[1] Dagens 17 bærekraftsmål har som mål å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.[2] Grepet er altså strammet, og det er liten tvil om at bærekraftsmålene i dag vektlegges sterkere i offentlige organisasjoner enn tidligere.

Politivirksomhet kan på ganske ulike vis knyttes opp mot bærekraftsbegrepet:

* Politiets og andre polisiære aktørers (som ulike tilsyn og myndigheter) rolle i bevaringen og vern av verdier og reguleringen av bruk av naturressurser vil øke etter som disse på globalt nivå vil settes under større press. I lang tid har fiskeressurser, økologisk artsmangfold, minerale verdier med mer vært under sterkt press, til dels med svært ødeleggende effekter. de ødeleggende effektene av rovdrift på naturen rammer de fattigste hardest.

Hvordan kan politi og andre polisiære virksomheter bedre dette arbeidet?

* Politiet er ingen utjevnende aktør, men har i sitt samfunnsmandat å skulle forebygge lovbrudd og andre uønskede hendelser. En viktig bakenforliggende årsak til lovbrudd er fattigdom, ulikhet og ujevn fordeling av goder. Hvordan kan politiet øke fokuset på slike sammenhenger og hva er hensiktsmessige framgangsmåter i en bærekraftig, forebyggende virksomhet?

[1] FNs verdenskommisjon for miljø og utviklings rapport Vår felles framtid (1987). Et grunnleggende problem med begrepet bærekraft er dets antroposentrisme, det vil si dets iboende fokus på mennesket og dets beste. Mot dette kan man sette et økosentristisk syn hvor naturen har en egenverdi.

[2] FNs bærekraftmål (2020). Se fullstendig liste på FNs bærekraftsmål – regjeringen.no

* En kan spørre om politiorganisasjon er bærekraftig, dette spørsmålet reises av Caputo et al (2015). Dette er spørsmål som knapt har vært berørt i Norge eller Norden. Hvordan organiseres politiet best for å oppnå bærekraftige mål? Er politiet som organisasjon bevisst på forbruk av ressurser, tilrettelegging for å minske forurensing mm? * Politiets virksomhetsstrategi mot 2025 slår fast at «For perioden 2017–2020 er det satt strategiske mål. Vi skal levere på nærpolitireformen, utvikle mer bærekraftige og forutsigbare rammebetingelser og forsterke det digitale løftet.».f[1]: Hva kan og bør dette innebære for framtidas politi?

I dagens situasjon våger vi å påstå at det er noe uklart hva bærekraft betyr, ut over at det i politiet framstår som et honnørord. Kan man si at de siste års sentralisering med økt bruk av bil og reising drar i denne retningen? Den manglende integrasjon i lokalsamfunn? Det kan virke som IKT og tekniske løsninger ses som noe av det som skal gi et bærekraftig politi, men kan ikke dette trekke i begge retninger? Både en viss økning i effektivitet, men også en tendens til å fjerne seg fra i alle fall deler av publikum?

Dette er blant de spørsmålene som kan drøftes. Vi ønsker velkommen bidrag til å belyse et bærekraftig politi

[3] politiet-mot-2025—politiets-virksomhetsstrategi.pdf

Ansvarlige: Paul Larsson (Paul.Larsson@phs.no) og Vanja Lundgren Sørli

Et levedyktig akademi?

Universiteter og høyskoler har tradisjonelt hatt som formål å tilby utdanning utover videregående profesjonell opplæring, avansert akademisk arbeid eller forskning, innenfor ulike disipliner og med betydelig institusjonell og individuell autonomi (Collini 2012, 2017). Med dette utgangspunktet skårer de gjerne høyt på sosial bærekraft (gjerne forstått som langsiktighet, inkludering, deltakelse, likestilling og mangfold, reduksjon av ulikhet). I de siste (20-30) årene har vi imidlertid sett en formidabel reformiver ovenfra, med et pågående reformtrykk fra Kunnskapsdepartementet, tydeligere strategisk styring fra toppen, sentralisering og fusjonsiver, vekt på konkurranse som drivkraft (Tjora 2019), utflytende grenser mellom utdanningsinstitusjoner og oppdragsforskningsinstitutter, samt besettelse av telling og måling som i andre sektorer (jf. Larsen og Røyrvik 2017). Flere kritikere har tatt til orde for at man i denne utviklingen (som man ser enda tydeligere i USA og Storbritannia) risikerer å rive ned mye av institusjonenes etablerte samfunnsrolle, blant annet knyttet til akademisk frihet, styring på faglige premisser og uavhengighet av kommersielle hensyn (kf. Hagen og Johansen 2006; Kjeldstadli 2010; Alvesson 2012; Berman 2012; Collini 2012; Alvesson 2014; Berg og Seeber 2016; Öberg, Bennich-Björkman, Hermansson mfl. 2016; Alvesson, Gabriel og Paulsen 2017; Collini 2017; Hessen 2018; Connell 2019; Ese 2019; Nash 2019; Scott 2019; Tjora 2019). I denne sesjonen inviterer vi til bidrag som tar tak i aspekter ved institusjonenes særegenhet, deres utvikling og organisering, og hvordan dette kan relateres til sosial bærekraft, og om bærekraft som begrep i det hele tatt er relevant og nyttig.  

Form  

Sesjonen vil være basert på innsendte korte papere (3-5 sider) på forhånd og muntlige framlegg og kommentarer til disse.   

Ansvarlige for sesjonen: 

Aksel Tjora, Heidrun Åm, Gunhild Tøndel og Emil André Røyrvik, alle ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU.  

Kontakt: aksel.tjora@ntnu.no, tlf 918 97 611  

Publisering og formidling: 

Dersom det er tilstrekkelig oppslutning og interesse blant bidragsytere kan det være aktuelt å samle bidrag til en antologi eller spesialnummer av tidsskrift.  

Referanser (tekster til inspirasjon til temaet) 

Alvesson, M. (2012) ‘Do we have something to say? From re-search to roi-search and back again’, Organization, 20 (1): 79–90. 

Alvesson, M. (2014) The Triumph of Emptiness: Consumption, Higher Education, and Work Organization. Oxford: Oxford University Press. 

Alvesson, M., Gabriel, Y. og Paulsen, R. (2017) Return to meaning: a social science with something to say. Oxford: Oxford University Press. 

Berg, M. og Seeber, B. K. (2016) The Slow Professor: Challenging the Culture of Speed in the Academy. Toronto: University of Toronto Press. 

Berman, E. P. (2012) Creating the Market University. Princeton: Princeton University Press. 

Collini, S. (2012) What are universities for? London: Penguin Books. 

Collini, S. (2017) Speaking of Universities. London: Verso. 

Connell, R. (2019) The Good University: What universities actually do and why it’s time for radical change. London: Zed Books. 

Ese, J. (2019) Defending the university? Academics’ reactions to managerialism in Norwegian higher education, PhD-avhandling, Fakulteten för humaniora och samhällsvetenskap, Arbedsvetenskap. Karlstad: Karlstads universitet. 

Hagen, E. B. og Johansen, A. (red.) (2006) Hva skal vi med vitenskap? Oslo: Universitetsforlaget. 

Hessen, D. (2018) Sannhet til salgs: Et forsvar for den frie forskningen. Oslo: Res Publica. 

Kjeldstadli, K. (2010) Akademisk kapitalisme. Oslo: Res Publica. 

Larsen, T. og Røyrvik, E. A. (red.) (2017) Trangen til å telle: Objektivering, måling og standardisering som samfunnspraksis. Oslo: Scandinavian Academic Press. 

Nash, K. (2019) ‘Neo-liberalisation, universities and the values of bureaucracy’, The Sociological Review, 67 (1): 178-193. 

Scott, J. W. (2019) Knowledge, Power, and Academic Freedom. New York: Columbia University Press. 

Tjora, A. (red.) (2019) Universitetskamp. Oslo: Scandinavian Academic Press. 

Öberg, S. A., Bennich-Björkman, L., Hermansson, J., Jarstad, A., Karlsson, C. og Widmalm, S. (red.) (2016) Det hotade universitetet. Stockholm: Dialogos. 

Evolusjon, Kompleksitet og Organisasjon

Evolusjonsteori har som forskningsfelt hatt stor betydning også innen sosialvitenskap og humanistiske fag (Stichweh 2007).  Et fasinerende trekk ved evolusjon er at den ikke foregår entydig nomologisk, men snarere fylogenetisk – som både kontinuitet og mangfoldiggjøring av strukturer. Evolusjon innbefatter en kombinasjon av variasjon, seleksjon og stabilisering. Innen en slik ramme kan man studere hvordan mangfoldiggjøring og nye kombinasjoner skaper innovasjoner, men samtidig hvordan tap av mangfoldiggjøring kan føre til involusjon, dvs. at ting stivner til.  Evolusjonsteori åpner også opp for hva man kaller paradoksale fenomener (March 2017), der konservativ treghet og forandringer kan utvikles på en og samme tid, men som ikke kan settes ut i livet samtidig. 

Kompleksitetsteori kan fremstilles like ubeskjedent som evolusjonsteori. Vi våger den påstand at kompleksitet bestemmer vitenskapene i det 21. århundret. Kompleksitetsforskningen er drevet frem av en evolusjonær tankegang (Luhmann, 2013). Biologisk mutasjon kan for eksempel være en viktig faktor for å forstå mangfold ikke bare i biologiske, men også i sosiale systemer. Slik bringer kompleksitetsforskning forskjellige tenkemåter sammen som har opphav i ulike vitenskapelige disipliner – som komplekse atomare, molekylære og cellulære systemer i naturen til komplekse sosiale og økonomiske systemer i samfunnet. Mange av dagens nøkkelproblemer kan knyttes til kompleksitetsproblematikken: Globale klimautfordringer, jordskjelv og tsunamier blir undersøkt i avanserte computermodeller. Nanoteknologien utvikler nye materialer av komplekse molekylære strukturer. Genteknologien analyserer DNA-informasjon som lar komplekse cellulære organismer vokse (Law et al 2002). «Life sciences» beskjeftiger seg med livets kompleksitet, «artificial life» simulerer komplekse selvorganiseringer av liv i egnete computermodeller og «social sciences» er opptatt av beslutninger som kan løse problemer til fellesskapets beste (Bakken & Wiik 2013; Christie 2014).  

Organisering i denne konteksten blir å håndtere denne ikke-lineære dynamikken (Simon 1990; Weick 2017). Endringsprosesser må ta hensyn til gjensidig og forsterkende avhengigheter som fører til uønskede, og noen ganger, paradoksale effekter (Braathen 2016). Kompleksitet i omverdenen vil gjenspeiles i organiseringen. Organisasjoner blir beslutningsmaskinerier som vi forventer skal stille de riktige spørsmål (problemer) og angi riktige svar (løsninger). Ikke en gang for alle, men prosessuelt, som midlertidige løsninger som etter hvert krever nye problemformuleringer og problemløsninger, på samme måte som når stabilisering krever ny endring.   

Noen mulige problemstillinger 

  • Sesjonen ønsker å utforske mer spesifikt problemstillinger knyttet til forskningsfeltet «evolusjon, kompleksitet og organisasjon». Dette kan være problemstillinger med et vidt omfang som spenner fra teoretiske til mer empiriske artikler som presenterer pågående forskning. Det kan være: 
  • Teoretiske bidrag knyttet til tematikken rundt evolusjon, kompleksitet og organisasjon.  
  • Empiriske bidrag som presenterer pågående eller avsluttet forskning innen feltet. 
  • Utvikling av undervisningsprogrammer innen feltet. 
  • Korona-krisen belyst ut fra et kompleksitets- og system perspektiv. Det gjelder både teoretiske og empiriske bidrag. Her er samspillet mellom helse og økonomi viktig å få belyst. 
  • Korona-krisen belyst ut fra et tillits- og styringsperspektiv.  
  • Endringer og nye muligheter innen helsevesenet, så som omsorg, eller mer makro, det vi forbinder med ‘caring society’ (gjerne knyttet til fenomenologiske aspekter som solidaritet, autentisitet etc.). 
  • Byutvikling – attraktive nabolag sett som komplekse økosystemer. 
  • Nye transformative verdiskapningsmodeller i kontraktstunge bransjer, som for eksempel byggebransjen, offshore olje og gass m.fl.   

Sesjonens form 

Sesjonen legger vekt på at det leveres inn godt bearbeidede artikler og at vi går i dybden på dem og forsøker å anvise muligheter for videreutvikling.   

Referanser 

Bakken, T. & Wiik, E.L (2013) «Some thoughts on the ‘application’ of systems theory», I T. Tzaneva (red.) Nachtflug der Eule: Gedenkbuch zum 15. Todestag von Niklas Luhmann. LIDI EuropEdition. 486-499. 

Braathen, P. (2016) “Paradox in organizations seen as social complex systems”, i Emergence: Complexity & Organization, 18 (2), 1-14. 

Christie, W. (2014) “Politikk og fag, – på same lag? Helseledelse fra teknokrati til velferdsdannelse, i: Helsetjenestens nye logikk, Akademika. 

Law, J. & Mol A. (red.) (2002) Complexities. Social studies of knowledge practices. Duke University Press 

Luhmann, N. (2013) “Kompleksitet uten holdepunkt”, I Niklas Luhmann, Sosiologisk teori, Akademika, 237-255. 

March, J. (2017) “Reflections on the paradoxes of modernity”, I The Oxford handbook of Organizational Paradox. Oxford University Press. 

Simon, H. (1990) The sciences of the artificial. Cambridge: The MIT Press. 

Stichweh, R. (2007) “Evolutionary theory and the theory of world society”, I Soziale Systeme 13. Jg. 528-542. 

Weick K. E. (2017) “Evolving reactions: 60 years with March and Simon’s ‘Organizations’”. Journal of Management Studies, 1-12.  

Ansvarlige for sesjonen 

  • Tore Bakken, Handelshøyskolen BI og Høgskolen Innlandet (tore.bakken@bi.no
  • Petter Braathen, University of Brussels 
  • Werner Christie, Handelshøyskolen BI og NTNU
  • Keith Peavy, Handelshøyskolen BI
Hva er partenes rolle i å skape et bærekraftig arbeidsliv?

Den norske/nordiske arbeidslivsmodellen er et sentralt omdreiningspunkt for diskusjoner om bærekraftig omstilling og fremtidig organisering av arbeidslivet i nordiske land. 

Modellen bidrar til maktbalanse mellom partene og beskrives gjerne som en bærebjelke i norsk/nordisk arbeidsliv. Vi snakker om trepartssamarbeid nasjonalt og regionalt og partssamarbeid lokalt på arbeidsplassene. Hovedavtalen(e) regulerer partenes rettigheter og plikter i dette samarbeidet, og samarbeidet rommer både spørsmål knyttet til lønns- og arbeidsvilkår og spørsmål knyttet til omstilling, innovasjon og utvikling. 

I Norden er organisasjonsgraden relativt sett høy, men også her stilles det spørsmål ved om fagorganisering og partssamarbeidet forvitrer. Det påpekes gjerne at den høye organisasjonsgraden i nordiske land har vært helt sentral for omstilling, effektivitet og demokrati i arbeidslivet. Hva står på spill dersom dette forsvinner, og finnes det nye måter å ta i bruk det institusjonaliserte partssamarbeidet for å løse vår tids store utfordringer? 

Denne sesjonen inviterer til en bred og kritisk diskusjon om hvilken rolle og funksjon partene og partssamarbeidet spiller i nordisk arbeidsliv i dag – i privat og offentlig sektor. Sesjonen ønsker også å belyse muligheter og begrensinger som følger av at arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden har sammenfallende interesser og mål samtidig som de håndterer reelle interessemotsetninger i partssamarbeidet. Relevante spørsmål i forlengelsen av dette kan være: 

  • Har fagbevegelsen fornyet seg i takt med nye utfordringer og spiller fagforeningene relevante roller? 
  • Har arbeidsgiverorganisasjonene ambisjoner om å fornye og videreutvikle mulighetene som ligger i den nordiske arbeidslivsmodellen?  
  • Tar partene i arbeidslivet ansvar for å bruke partssamarbeidet på arbeidsplassnivå for å sikre utvikling og nyskaping i privat og offentlig sektor?  
  • I hvilke konkrete saker kan partssamarbeid brukes enda bedre for å bidra til mer bærekraftige løsninger? 
  • Hva kjennetegner syn på og erfaringer med partssamarbeid på tvers av sektorer og land? 
  • Hvilken rolle spiller (og burde spille) tillitsvalgte – er de lojale mot medlemmer, arbeidsgiver eller seg selv? 
  • Er det en god ide for Norge å innføre «basic incom» eller til og med lik lønn for alle? 

Andre tema som kan bidra til å belyse relevante aspekter ved den nordiske arbeidslivsmodellen er også hjertelig velkomne. Det inviteres til innsendelse og presentasjon av akademiske paper og til mer åpne diskusjoner eller innspill til debatt. Innsendte forslag må ha en tydelig problemstilling. (…)  

Ansvarlige: 

Arnhild Bie-Drivdal (Arnhild.Bie-Drivdal@oslomet.no)  

Anders Örtenblad (anders.ortenblad@uia.no

Ikke-hierarkiske strukturer og ledelse i 2021

I denne sesjonen retter vi oppmerksomheten ikke-hierarkiske strukturer; «agil» eller smart organisering, autonome team og teambaserte virksomheter, «flat» organisering, «varme team» i prosjekter, samt «communities» og aktør-orienterte strukturer (Fjeldstad. m.fl. 2012). Begrepet agil organisering kan føres tilbake til «the Agile manifesto», og iterativ, eksplorativ, samarbeidsorientert og fleksibel utvikling av programvare. De siste årene har dette konseptet blitt benyttet i andre bransjer enn programvare, og for andre oppgaver enn utvikling/innovasjon og typiske «search» oppgaver. Samtidig har det også vært oppmerksomhet (og økt utbredelse?) av andre metoder og modeller for organisering hvor kontroll, planlegging og hierarki nedtones til fordel for autonomi, myndiggjøring og fleksibilitet. 

Vi inviterer til teoretiske og empiriske bidrag som kan kaste lys over disse måtene å organisere seg på. Bidraget kan ta for seg ulike analysenivå, kan være knyttet til intern organisering eller inter-organisatoriske relasjoner; og kan ta for seg organisering i ulike bransjer eller offentlig sektor. Eksempler (ikke uttømmende!) på aktuelle emner er: 

Konseptuelle og teoretiske bidrag. 

Empiriske analyser av bakgrunn for og utfordringer ved agil organisering; inkludert forsøk på bruk av agile prinsipper i hele organisasjonen («agile at scale»). 

Utfordringer ved innføring av ikke-hierarkisk/flat/agil organisering. 

Teamorganisering. 

Spenninger, avveininger og dilemmaer i organisasjoner med innslag av «agil»/flat organisering. 

Hvordan ivaretas personalansvar/kompetanseutvikling/tilhørighet når den ansatte jobber på mange og skiftende oppdrag og prosjekter? 

Spørsmål knyttet til ledelse i agile og ikke-hierarkiske organisasjoner. 

Mellomlederollen: Innhold, utfordringer og samspill. 

Tverrfaglighet og «varme» team: Fare for at disiplinær spisskompetanse blir utvannet? 

Metoder for prosjektorganisering og –ledelse. 

«Agil» og andre tidsriktige organisasjonsoppskrifter: Mekanismer for spredning, implementering og adopsjon. 

Vi tar imot vanlige faglige papers til denne sesjonen. Vi er også åpne for andre innlegg; inkludert forslag om korte debatter, korte «provokasjoner», cases fra praksis (og praktikere), samt undervisningscases. Beskriv om du deltar med et vanlig paper eller et annet type bidrag når du sender inn. 

Referanser: 

Dikert, K., Paasivara, M. & Lassenius, C. (2016). Challenges and success factors for large-scale agile transformations: A systematic literature review. The Journal of Systems and Software, Vol. 199, 87-108. DOI  

Keegan, A., Ringhofer, M. and Huemann, M. (2017), “Human Resource Management in organizational project management: Current trends and future projects”, in Sankaran, S., Muller, R. and Drouin, N. (eds.): Cambridge Handbook of Organizational Project Management. Cambridge: Cambridge University Press.  

Ansvarlige: 

Torstein Nesheim, SNF, NHH: Torstein.Nesheim@snf.no 

Grete Hagebakken, Universitet i Tromsø 

Torgeir Skyttermoen, OsloMet 

Innovasjon og omstilling for mer bærekraftige reiselivs- og opplevelsesnæringer

Virksomheter i både offentlig og privat sektor står ovenfor store omstillings- og innovasjonsutfordringer for å tilpasse seg endrede rammebetingelser etter Covid-10. Reiselivs- og opplevelsesnæringer er spesielt hardt rammet av pandemien. Ser vi dette i sammenheng med klimautfordringer, FNs bærekraftsmål og miljømålene i EUs taksonomi, et det behov for økt innovasjon og omstilling blant disse næringene i årene som kommer. Sentrale drivkrefter i denne sammenheng er teknologiutvikling, endrede brukerpreferanser og brukeratferd, og muligheter som nye forretningsmodeller gir. Dette vil sette fokus på endringsledelse og organisasjonsutvikling i både små, mellomstore og store bedrifter.

Form: Paperbasert, paper før konferanse og presentasjon.

Ansvarlige: Monica A. Breiby, førsteamanuensis, monica.breiby@inn.no.

Publisering:Ja det foreligger planer om publisering i tidsskriftet «Journal of sustainable tourism».

Leadership through purpose, collective intelligence, and futures literacy: enabling the delivery of UN’s SDG #17

According to Bennis (2007), exemplary leadership is essential to solve the threats faced by humankind. However, a growing number of scholars argue that our current understanding of, and approach to leadership is both limited and limiting (Barker, 1997, 2001; By, 2021; Crevani et al., 2010; Drath et al., 2008; Kempster and Jackson, 2021; Kempster et al., 2011; Maak et al., 2021; Maak and Pless, 2006; Raelin, 2016; Rost, 1993, 1995). Based on the notion of leadership as a process not limited to formal leaders, nor bound by the tripod ontology (leader-followers-shared goals), this track sets out to explore how to further develop our understanding and practice of leadership. The track has a focus on the emerging areas of purpose, collective intelligence, and futures literacy. All these areas emphasize collective dimensions reflecting that the economic, societal, and environmental challenges ahead require we act together. Collective intelligence alludes to that we are smarter together and the ability to perform a wide variety of tasks improves when acting as a group (Woolley et al., 2010). Purpose and futures literacy provide directions for our collective efforts.   

Form:  Paper-based  

Session manager(s):  

Professor Rune Todnem By (University of Stavanger Business School), forthcoming chairholder of the UNESCO Chair on Leadership, Innovation and Anticipation, rune.t.by@uis.no  

Professor Sigbjørn Landazuri Tveterås (University of Stavanger), sigbjorn.tveteras@uis.no    

Publication and dissemination:  

We are exploring the possibility of a special issue of Journal of Change Management: Reframing Leadership and Organizational Practice 

(Editior-in-chief: Professor By) 

Ledelse, samskaping og bærekraft (LESAB-prosjektsesjon)

Gode regionale løsninger i organisasjonsliv er grunnlaget for å møte de globale bærekraftsutfordringene. Dette krever regionalt, nasjonalt og internasjonalt forskningssamarbeid på tvers av fag, hvor samskaping og innovasjon står sentralt. Dette i tråd med FNs bærekraftsmål nr. 17: “Samarbeid for å nå målene: Styrke virkemidlene som trengs for å gjennomføre arbeidet og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling”. Samtidig er offentlig, privat og frivillig sektor under press som følge av endrede rammevilkår, økende sosial ulikhet og migrasjon. Eksempelvis står offentlig sektor overfor endringer i form av nye styringslogikker gjennom New Public Management (NPM)/neo-liberalistiske idealer. Samtidig opplever frivillige idrettslag en sviktende dugnadskultur, økt profesjonalisering og alvorliggjøring av deltakelse i idrettsaktivitet. I tillegg til utfordringer som følge av større endringer i det norske samfunnet har FN lansert 17 globale bærekraftsmål som setter miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng med bærekraftig utvikling. I Europa betegner “The Triple Challenge” utfordringer knyttet til økonomisk stagnasjon, klimautfordringer og styring. For å møte FNs bærekraftsmål og håndtere endrede rammevilkår i de tre sektorene trengs en helhetlig tilnærming på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. 

I denne sesjonen ønsker vi å sette søkelyset på hvordan organisasjoner i offentlig, privat og frivillig sektor arbeider for å nå bærekraftsmålene, hvordan samskaping er en strategi for å nå bærekraftsmålene og hvorvidt det er likheter og ulikheter i dette arbeidet på tvers av sektorer. Sesjonen tar utgangspunkt i forskningsprosjektet LESAB ved Nord universitet. Formålet med LESAB-prosjektet er å undersøke: 1) hvordan norske organisasjoner i offentlig, privat og frivillig sektor arbeider for å nå FNs bærekraftsmål, 2) på hvilken måte samskaping er en del av dette arbeidet og 3) hvordan ledere i de ulike sektorene arbeider for å føre sine organisasjoner mot en bærekraftig framtid. Noen relevante tema for sesjonen er:  

  • Norske organisasjoner, klima og miljø  
  • Ledelse av samskaping for bærekraftig utvikling i privat næringsliv og offentlig sektor 
  • Idrettsorganisasjoners rolle i bærekraftig samfunnsutvikling 
  • Den sosiale dimensjonen av bærekraft i norske organisasjoner 
  • Den økonomiske dimensjonen av bærekraft i norske organisasjoner  

I sesjonen inviterer vi forskere tilknyttet LESAB-prosjektet og andre forskere med forskningsinteresser innenfor ledelse, samskaping og bærekraft til å presentere sitt arbeid. Formålet er utveksling av ideer og å skape felles nettverk for organisasjonsforskere med interesse for ledelse, samskaping og bærekraft i norsk organisasjonsliv.  

Form: Presentasjoner der og da  

Ansvarlige: Maja Nilssen, Anne Kamilla Lund, Espen Leirset, Anne Tjønndal og Frida Wågan (Nord universitet). Kontaktinformasjon: maja.nilssen@nord.no og anne.tjonndal@nord.no

Publisering og formidling: Planlegger publisering av en vitenskapelig antologi i 2022.

Lesarkommentarar til Tore Bakkens Samfunnets konstitusjon: Searle versus Luhmann (Novus, 2020)

Med boka Samfunnets konstitusjon har Tore Bakken opna for ein spennande samanlikning mellom Niklas Luhmanns systemteoretiske sosiologi og John Searles språkfilosofi. Ein kan kanskje ikkje tenke seg to meir ulike teoretikarar, men Bakken legg vekt på korleis dei kan føyast saman, trass i ulikskapen, rundt omgrep som konstitusjon, sjølvreferanse, observasjon og sosial ontologi. Men samtidig er det Searle versus Luhmann – altså dei står fram som motpolar.   

Dette gjev mange ulike innfallsvinklar for lesingar av boka og for kommentarar til den som vil kunne gje ein interessant debatt på konferansen.   

Form: Presentasjonar av innlegg til ein felles diskusjon om Tore Bakkens bok.  

Ansvarlege for sesjonen:  

Roar Høstaker, professor, Høgskulen i Innlandet (Roar.Hostaker@inn.no)

Ole Andreas Brekke, professor, Høgskulen på Vestlandet (Ole.Andreas.Brekke@hvl.no)  

Publisering: Ingen umiddelbare planar for publisering 

New perspectives on community-based innovations and sustainable transitions

A fundamental transformation toward sustainability is increasingly recognized as necessary for achieving sustainable development goals (Leichenko and O´Brien 2018; Termeer, Dewulf and Biesbroek 2017). The Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC 2012) defines transformation as a fundamental qualitative change involving shifts in perception and meaning, changes in underlying norms and values, changes in power structures, and the introduction of new institutional arrangements and regulatory frameworks. Understanding how such transformations can be analyzed, facilitated and supported is an urgent issue, that also have received increasing attention among organizational scholars’ recent years (Bansal and Song 2016; Hawkins, Pye and Correia 2017; Linnenluecke and Griffiths 2010).  

The interest for local “grassroot” social innovations and their possibilities to contribute to forge change to more widespread societal changes has grown over the last years (Hargreaves et al. 2013; Seyfang and Longhurst 2013). From an innovation system approach, studies have suggested that local activism, niches and movements plays a crucial role in fostering transformative changes (Dijk, Orsato and Kemp 2013; Geels and Raven 2006; Smith and Raven 2012) and over the last decade multiple local initiatives exploring new sustainable practices have emerged, including shared mobility, local borrowing /lending arrangements, co-living; eco-houses, etc   These initiatives are often seen  as crucial elements to foster systemic social changes. Although many have been successful, however, they often struggle to move out of a local context and contribute to more radical systemic changes. When partnering with incumbent they also run the risk of being mainstreamed to fit with current regimes.   

In this sub-theme we seeks to shed new light on local “grassroot innovations”,  i.e local initiatives that challenge unsustainable sociotechnical practices and institutions, increasingly assisted by communication technologies and applications. In particular, we are interested in work that can contribute to a better understanding of how local community based innovations can scale up and make a stronger impact on sustainable transition processes. Possible topics, include, but are not restricted to:  

  • Mechanisms for upscaling community-based innovations 
  • The role of local municipalities in local innovation processes 
  • Local actors as change agents and boundary spanners in bottom-up transition processes Incumbent organizations operations in the local transition processes 
  • Low-carbon energy transitions in communities 
  • Strategic niche management in local transition processes 
  • New types of socio-technical niches and communities 
  • The practice of organizing for change in local niches and local transition initiatives.    

References 

Bansal, Pratima, and Hee Chan Song. 2016. «Similar but not the same: differentiating corporate sustainability from corporate responsibility.» Academy of Management Annals 11(1). 

Dijk, Marc, Renato J. Orsato, and René Kemp. 2013. «The emergence of an electric mobility trajectory.» Energy Policy 52:135-45. 

Geels, F., and R. Raven. 2006. «Non-linearity and Expectations in Niche-Development Trajectories: Ups and Downs in Dutch Biogas Development (1973–2003).» Technology Analysis & Strategic Management 18(3/4):375-92. 

Hargreaves, Tom, Sabine Hielscher, Gill Seyfang, and Andrian Smith. 2013. «Grassroot innovations in community energy: The role of intermediates in niche development.» Global Environmental Change 23:868-80. 

Hawkins, Beverly, Annie Pye, and Fernando Correia. 2017. «Boundary objects, power, and learning: The matter of developing sustainable practice in organizations.» Management Learning 48(3):292-310. 

IPCC. 2012. «Glossary of terms. .» Pp. 555-64. in Managing the Risks of Extreme Events and Disasters to Advance Climate Change Adaptation. A Special Report of Working Groups I and II of the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), edited by V. Barros C.B. Field, T.F. Stocker, D. Qin, D.J. Dokken, K.L. Ebi, M.D. Mastrandrea, K.J. Mach, G.-K. Plattner, S.K. Allen, M. Tignor, and P.M. Midgley. Cambridge, UK, and New York, USA: Cambridge University Press:. 

Leichenko, Robin, and Karen O´Brien. 2018. Climate and Society, Transforming the Future. Cambridge: Polity Press. 

Linnenluecke, Martina K., and Andrew Griffiths. 2010. «Corporate sustainable and organizational culture.» Journal of World Business 45:357-66. 

Seyfang, G., and N. Longhurst. 2013. «Desperately seeking niches: Grassroots innovations and niche development in the community currency field.» Global Environmental Change 23(5):881-91. 

Smith, Adrian, and Rob Raven. 2012. «What is protective space? Reconsidering niches in transitions to sustainability.» Research Policy 41:1025-36. 

Termeer, Cartien J.A.M., Art Dewulf, and Robbert Biesbroek. 2017. «Transformational change: governance interventions for climate change adaptation from a continuous change perspective.» Journal of Environmental Planning and Management 60(4):558-76. 

Organizer: 

Tom Erik Julsrud, Cicero: tom.julsrud@cicero.oslo.no 

Hege Westskog, Sentrer for Utvikling og Miljø: Hege.westskog@sum.uio.no

Anders Tønnesen, Cicero: anders.tonnesen@cicero.oslo.no     

Marit Aure, Universitetet i Tromsø: marit.aure@uit.no

Anniken Førde, Universitetet i Tromsø: anniken.forde@uit.no

New perspectives on Virtual Management and HRM for the «New Normal»

The overall focus of this session is how human Resource Management (HRM) and leadership are affected by the Covid-19 pandemic, what organisations can learn from this, and how these new experiences could be applied in the “new normal”.  Some key discussion themes focus on the role of distance in leadership, organisation and HR; the sustainability aspects involved; innovations and knowledge development achieved, the role of digitalisation and new requirements and possibilities for management post Covid-19. We are also interested in strategic processes and factors influencing the “New Normal”. Other recommended topics are listed below.  

The best papers will be considered for inclusion in an international book project by a leading international publisher. 

Papers could be both in Norwegian and English. But papers which intend to be considered for publications, should be written in English.  

Recommended topics: 

  • Some research themes and sub-themes: 
  • Leadership and HRM to manage distributed working 
  • Sustainable HRM (green and social) A. wellbeing, employability, careers, work engagement, stress, B. mental and physical wellbeing 
  • Digitalization and HR analytics 
  • Adoption and shaping of the new normal – attitudes of stakeholders 
  • Performance, innovation, ambidexterity 
  • Communication, dialogue, collaboration – inside and outside the organization  
  • Employee and co-worker perceptions and experiences (positive and negative outcomes), including social isolation 
  • Cross cultural differences (national and organizational) 
  • Team aspects of virtual working 
  • Virtual working and customers’ experiences, including students and pupils  

Background and focus 

The Covid-19 pandemic has caused a rapid digitalisation of working methods and cooperations with an increased use of home offices and reduced travel. Early estimates from Eurofound (2020) suggest that close to 40% of those currently working in the EU began to telework fulltime as a result of the pandemic, compared to only 5.4% in 2019, a share that had remained rather constant since 2009. Teleworking has traditionally been done mostly in high-skilled, high-paid white-collar occupations. During the Covid-19 pandemic, however it has extended to many mid- and low-skilled administrative and clerical occupations. Those who teleworked before the pandemic did so by choice, while those who teleworked only during and after the pandemic may have been forced or pressured to do so by national and organizational regulations associated with the Covid-19 pandemic. During Covid-19, there are no or only limited possibilities for face-to-face communication, and the use of digital services is much higher than before. New digital services, such as Zoom, Teams and Skype, play a much more important role for leaders and employees in an environment which is mostly virtual. Telework is, therefore, practised in jobs, among employees, and including activities that were not recommended in research before the Covid-19 pandemic. Moreover, new people in organisations, also those without much work experience, have to work at home in their onboarding period, and managers have to make complicated leadership activities virtually at a distance, such as encting performance management, giving individual employee feedback and support, and even laying off employees. Previous research, therefore, has to be updated, as management and working in these pandemic environments may be different and may perhaps be differently perceived compared to the period before the pandemic. There has been some research from the first phases of Covid-19 that confirm earlier resultats whereas others include surprising new findings. For example, these indicate that experiences vary according to different work tasks, and the age and social situation of the employees. There has also been disagreements on the effects of home working on the complexities of virtual leadership, the effects of distance on innovations and knowledge transfer, the effects on work-life balance, and the effects of digital meetings. We also need to have more knowledge on the long term effects, learning and processes toward the «new normal» post Covid-19. Remote working is likely to remain significant after the Covid-19 crisis, probably in combination with working at the office part of the time, in what is called «hybrid working». Our session on «New Perspectives on Virtual Management and HRM for the New Normal» wants to contribute with updated knowledge on: what has been changed, what has been learned, and what can be adopted for «the New Normal». We appreciate your contribution.  

References: 

Eurofound (2020). Telework and ICT-based Mobile Work: Flexible Working in the Digital Age, New Forms of Employment Serie, Publications Office of the European Union.  European Commission (2020). Telework in the EU before and after the COVID-19: Where We Were, Where We Head to? Science for Policy Briefs. European Commission. https://ec.europa.eu/jrc/en/news/coronavirus-pandemic-reveals-large-differences-prevalence-telework-across-eu, May 15th 2021.  

Session leader:  Associate Professor Svein Bergum, Inland Norway University of Applied Sciences: Svein.Bergum@inn.no   

Opening the black box of theorizing

Theorizing as part of organization, and management, studies are underexplored. Yet, it is acknowledged that the process of generating theory and engaging in theorizing, be that inter- or intra-subjectively, is key in academic practice. Recently the focus on theorizing has gained increased awareness, also as related to a wider debate on how academia contributes to society – especially in times of wicked problems. To address these aspects, the session aims to initiate and facilitate a debate on the role of theorizing in current times, not only to refine academic craftmanship, but also to improve practice.   

We therefore invite the participants to reflect on and discuss what theorizing is for them, how they engage in theorizing, and if and why an explicit focus on theorizing could be increasingly important in organization studies – in general as well as for the freshness of theoretical ideas, metaphors, and the scenarios of the future that theories generate.  

The form 

The session is not based on papers as the aim is to stimulate creative dialogue that allow for new insights and emergent themes. Therefore, the session will take the form of a debate forum, where four short introductions will act as outset for both group discussions and plenary deliberation. The introductory presentations will cover themes such as:  

  1. What theory is? Herein: process perspectives on theorizing, models, and metaphors (Anne Vorre Hansen & Sabine Madsen) 
  2. How to theorize? Herein: different perspectives on theorizing – from step-wise to iterative and individual/collective approaches (Alf Steiner Sætre, Anne Vorre Hansen & Sabine Madsen) 
  3. Why theorizing? Herein: contribution to society, deep versus new knowledge and applicability of theories (e.g., Tor Hernes) 
  4. Future perspectives – herein: how to stimulate the focus on theorizing in academia (for researchers and students) and ensure its relevancy for practitioners (Lars Fuglsang, Anne Vorre Hansen & Sabine Madsen)  

The presenters, besides the two chairs of the session, are chosen beforehand and will co-develop the final version of the session content.   

Dissemination  

We are exploring the possibilities of guest-editing a Special Issue on theorizing, in e.g., Academy of Management Review. The presentations and discussions of the track will act as point of departure for refining and marketing the special issue call.  

Responsible:  

Anne Vorre Hansen, Associate Professor Roskilde University, DK Email: vorre@ruc.dk, Phone: +45 6160 1331  

Sabine Madsen, Associate Professor Aalborg University, DK Email: sam@dps.aau.dk, Phone: +45 3133 0379  

Organisasjons- og ledelsesintervensjoner for et bedre og mer bærekraftig arbeidsliv

Opplevelse av tillit og autonomi har stor betydning for medarbeideres mentale velvære (som for eksempel engasjement, trivsel, mestring) og prestasjoner (se for eksempel Briner & Walshe, 2015). Å ivareta mental helse og prestasjoner er avgjørende for å skape et bærekraftig arbeidsliv. Organisasjonsmessige faktorer, lederstil og lederatferd er ofte satt i sammenheng med medarbeideres mentale velvære gjennom å påvirke hvordan arbeidet organiseres, hva arbeidet skal inneholde, hvilke krav som stilles, og hva slags relasjoner som utvikles (Taris & Nielsen, 2019). Men hvordan kan gode og bærekraftige organisasjoner og ledere utvikles? Det er i dag fortsatt et behov for kunnskap om organisasjons- og lederintervensjoner som øker medarbeideres opplevelse av mentale velvære (Taris & Nielsen, 2019). Det er også et behov for å vite mer om hvorvidt, når, og hvordan organisasjons- og lederintervensjoner fører til endring i positive organisasjonsutfall (Martin et al, 2020). Vi ønsker derfor å invitere til innsending av et bredt spekter av intervensjonsstudier, der ulike metoder er velkomne (f.eks. naturlige eksperimenter, kvalitative prosjekter, osv.) med siktemål å øke teoretisk og praktisk kunnskap om hvordan vi kan skape et bedre og mer bærekraftig arbeidsliv. Intervensjonsstudiene kan være på både organisasjons- (f.eks. organizational change) -og individnivå (f.eks. ledertraining). Studier med utvalg bestående av (executive) MBA studenter kan også være av interesse.  

Aktuelle forskningsspørsmål som kan være relevant for denne sesjonen kan være:  

  • Hva slags organisasjons-/lederintervensjoner kan fremme opplevelse av positiv mental helse, positiv atferd, samt bruk og utvikling av positive egenskaper hos medarbeidere og ledere? 
  • Hvilken rolle spiller destruktiv ledelse i å hindre et bærekraftig arbeidsliv og hvordan kan organisasjoner jobbe for å redusere forekomst av destruktiv ledelse? 
  • Hva slags organisasjons-/lederintervensjoner kan styrke lederes mentale helse og hvilke virkninger har dette? 
  • Hva slags organisasjons-/lederintervensjoner kan bidra til å skape et bedre samspill mellom jobb og fritid – hvordan kan det gode (arbeids)liv fremmes? 
  • Hva slags organisasjons-/lederintervensjoner kan fremme utvikling og styrking av gode relasjoner i organisasjoner (for eksempel leder-medarbeiderrelasjoner/ kollegarelasjoner/organisasjon-medarbeiderrelasjoner)? 
  • Hva kan forklare hvorfor ulike organisasjons- og lederintervensjoner virker på positive utfall? 
  • Hvilke faktorer kan moderere eller mediere effekten av slike intervensjoner? 
  • Hvilke situasjonelle faktorer påvirker effekten av slike intervensjoner? 
  • Hva kan påvirke medarbeidere til å ta initiativ for å øke mental velvære/engasjement på arbeidsplasser?  

Form: Paperbasert, med utveksling av sammendrag før sesjonen.  

Ansvarlig(e) for sesjonen:  

Karoline Kopperud, førsteamanuensis, Handelshøyskolen, OsloMet, karoko@oslomet.no 

Dominique Kost, førsteamanuensis, Handleshøyskolen, OsloMet, domkos@oslomet.no 

Robert Buch, professor, Handelshøyskolen, OsloMet, robbuc@oslomet.no  

Publisering og formidling: Ved et tilstrekkelig antall av papere, vil det kunne bli aktuelt å søke om å utgi et temanummer av et tidsskrift.  

Referanser  

Briner, R. B., & Walshe, N. D. (2015). An evidence‐based approach to improving the quality of resource‐oriented well‐being interventions at work. Journal of Occupational and Organizational Psychology, 88(3), 563-586. doi:10.1111/joop.12133  

Martin, R., Hughes, D. J., Epitropaki, O., & Thomas, G. (2020). In pursuit of causality in leadership training research: A review and pragmatic recommendations. The Leadership Quarterly, 101375. doi:10.1016/j.leaqua.2019.101375  

Taris, T. W., & Nielsen, K. (2019). Leadership in occupational health psychology. 105-106. ISSN 0267-8373.  

Organisering og tid – prosessperspektiver på organisering, innovasjon og bærekraft

Vår tids globale samfunnsutfordringer knyttet til klimaendringer, ressursfordeling, demografisk utvikling og demokrati-utfoldelse, utfordrer tidligere og eksisterende løsninger og tankesett. Organisasjoner blir møtt med strengere krav fra både myndigheter, brukere og storsamfunnet om å ta ansvar for sine aktiviteter, og konsekvensene organisasjoners aktivitet har for samfunnsutviklingen globalt. Men forståelsen av bærekraft og samfunnsansvar er også flertydig, der ulike forventinger ofte kommer i konflikt med hverandre (Garriga & Melé, 2004). For mange organisasjoner snur disse endrede forventninger til ansvarlighet om på organisasjoners forståelse av egen virksomhet og hvilke fremtidige muligheter de kan forestille seg. Tidligere løsninger og forståelser blir ikke nødvendigvis forkastet, men sett i et nytt lys. I sesjonen for organisering og tid retter vi søkelyset på hvordan fortid og endrede forventinger til fremtid påvirker organisering i, gjennom og på tvers av organisasjoner (se for eksempel Chad & Bansal, 2018). 

Gjennom de siste 20 årene har organisasjonsforskere i stadig økende grad studert betydningen av tid når det gjelder organisasjoners liv og dynamikk (Ancona, Goodman, Lawrence, & Tushman, 2001; Langley, Smallman, Tsoukas, & Van De Ven, 2013, Schultz & Hernes, 2019). Tid kobles til en rekke ulike temaer som for eksempel strategisk endring, forvaltning av organisasjonsidentitet (Schultz & Hernes, 2013; Kunisch, Bartunek, Mueller, & Huy, 2017) og bærekraft og tilpasning til klimaendringer (Slowanski & Bansal, 2012). Prosessperspektiver i studier av organisering oppfordrer oss til å se handlinger, hendelser og endringer i organisasjoner som pågående prosesser hvor tid/temporalitet er sentralt (Cloutier & Langley, 2020). I et temporalt perspektiv er fortiden og fremtiden sammenflettet og kommer til uttrykk «in the present» (Mead, 1932; Hernes 2014). 

Studier av organisasjonsendring, retter oftest oppmerksomheten mot nåtiden eller en kortsiktig fremtid som handler om å forlate fortiden («short-termism»). Langsiktige flerdimensjonale tidshorisonter ser imidlertid ut til å forbedre organisasjoners evne til å møte langsiktige klimautfordringer (Slawinski & Bansal, 2012) og sosiale utfordringer og forventninger fra lokalsamfunn (Ødegård & Salinas, 2016). Å balansere både kortsiktige og langsiktige utfordringer når det gjelder fremtid og fortid, ser ut til å være viktig for organisasjoner. Schultz og Hernes (2019, 2020) viser hvordan organisasjoner samtidig kan operere innenfor både kortsiktige og langsiktige flerdimensjonale tidshorisonter. Erfaringer og hendelser i nær og fjern fortid er tett koblet sammen med aspirasjoner for fremtiden og vil ha implikasjoner for praktisk organisering og ledelse. Samtidig vil organisasjonsforskere bedre beskrive og forstå hvordan prosesser i organisasjoner utfolder seg og vokser frem over tid. 

Vi inviterer til empiriske og teoretiske papers som adresserer tid/temporalitet i organisasjonsstudier fra et bredt spekter av ulike temaer som innovasjon, bærekraft, strategi, organisasjonsidentitet, organisasjonsendring og reformer for å nevne noen. Av spesiell interesse er hvordan organisasjoner balanserer erfaringer fra en nær og fjern fortid med bærekraftsutfordringer og aspirasjoner om en nær og fjern fremtid.  

Sesjonen legges opp med paperpresentasjoner (ca. 30 minutter) inkludert diskusjon og utveksling av papers i forkant av konferansen. 

Det arbeides med forslag til temanummer om «tid, innovasjon og bærekraft» i relevant tidsskrift.  

Referanser:  

Ancona, D. G., Goodman, P. S., Lawrence, B. S., & Tushman, M. L. (2001). Time: A new research lens. Academy of Management Review, 26(4), 645-663.  

Schad, J. & Bansal P. (2018): Seeing the Forest and the Trees: How a Systems Perspective Informs Paradox Research. Journal of Management Studies 55:8 December 2018, doi: 10.1111/joms.12398 

Cloutier, C., & Langley, A. (2020). What makes a process theoretical contribution? Organization Theory, 1(1), 2631787720902473. 

Garriga, E., & Melé, D. (2004). Corporate social responsibility theories: Mapping the territory. Journal of business ethics, 53(1), 51-71.   

Hernes, T. (2014). A process theory of organization. Oxford: Oxford University Press.  

Hernes, T, Feddersen, J. & Schultz, M. (2020): Material Temporality: How materiality ‘does’ time in food organizing. Organization Studies, vol. 42, 2: pp. 351-371 

Kunisch, S., Bartunek, J. M., Mueller, J., & Huy, Q. N. (2017). Time in strategic change research. Academy of Management Annals, 11(2), 1005-1064. 

Langley, A., Smallman, C., Tsoukas, H., & Van De Ven, A. H. (2013). Process studies of change in organization and management: Unveiling temporality, activity, and flow. Academy of Management Journal, 56(1), 1-13. doi: 10.5465/amj.2013.4001 

Mead, G. H. (1932). The philosophy of the present. Philpapers.org.  

Schultz, M., & Hernes, T. (2013). A temporal perspective on organizational identity. Organization Science, 24(1), 1-21. doi: 10.1287/orsc.1110.0731 

Schultz, M. & Hernes, T (2019) Temporal interplay between strategy and identity: Punctuated, subsumed, and sustained modes. Strategic Organization, vol. 18, 1: pp. 106-135. 

Slawinski, N., & Bansal, P. (2012). A matter of time: The temporal perspectives of organizational responses to climate change. Organization Studies, 33(11), 1537-1563. 

Ødegård, A. & Salinas, C. (2016): Samfunnsansvar i praksis – et møte mellom fortid og fremtid. Det finske selskapet UPM og lokalsamfunnet Fray Bentos i Uruguay. Magma – Tidsskrift for økonomi og ledelse 2016; Volum 19.(5) s. 58-66

Ansvarlige:  Ansgar Ødegård (USN og kontaktperson) Email: ansgar.odegard@usn.no Tlf: 976 83799 Are Branstad (USN) og  Kristiane Lindland (UiS)  

Organizing and accounting for a circular economy 

The concept ‘circular economy’ promises a more sustainable economy for organizations and societies, than the current linear organization of the economy. The concept has also gained traction in public polices and in corporate strategies and business models. Yet despite its increasing visibility, the concept appears to be in search of accountings that can account for its circularity and sum it up in financial terms, such as a profit and loss statement. Without such accounts, the circular economy appears, although promising, also weaker and less convincing. This session aims to take stock of the concept of a circular economy from an accounting perspective and other/supplementary perspectives. To this end, the session invites contributions that use one of the Scandinavian languages or English, to explore the accounting-circular economy nexus and/or other management- and organizational issues related to the circular economy.  

The session is organized in two overlapping streams. The first one addresses the circular economy from an accounting perspective and will include (but is not limited to) presentations based on a Norwegian book project with a series of business cases addressing the accounting-circular economy nexus. The second stream is more open as we invite contributions that addresses the circular economy from other/supplementary perspectives, We welcome papers and contributions that are conceptual and/or empirically grounded. Novel and critical contributions are of course more than welcomed. 

Looking forward to meet you face-to-face at the beautiful destination in Lillehammer, to share ideas, and to engage in an inspiring discussion! 

Form: The session will start and finish with a joint debate. The organizers will kick off the debate. Except for the presentations based on the book project, contributions are paper based. Papers will be exchanged prior to the conference. 

Organizers: 

Kjell Tryggestad, Handelshøgskolen Innlandet og CBS (kjell.tryggestad@inn.no

Christine Lundberg Larsen, Ecit (christine.larsen@ecit.com ) 

Gunnar Alu, Handelshøgskolen Innlandet, HINN (gunnar.alu@inn.no ) 

Lene Naustvik Sundalskleiv, Regnskap Norge (Lene.Naustvik.Sundalskleiv@regnskapnorge.no

Hans Christian Ellefesen, Regnskap Norge (Hans.Ellefsen@regnskapnorge.no).   

Publisering og formidling: Foreligger det planer om publisering i etter konferansen, eller eventuelle andre formidlingstiltak? 

The publication plan includes two books; the first in Norwegian, the second in English. The first book project is ongoing and probably not finished prior to the conference. But materials and findings from the book are sufficiently developed to be used in presentations at the conference track. In addition, contributions in the book can also be developed further into new papers for presentation at the conference. In the latter instance, these papers, along with other papers presented at the conference, might also become part of a planned international book project (in English, since the original book project is written in Norwegian). 

Forslag til tema sendes som e-post til: Neon2021@inn.no 

Merk e-posten med «NEON-track».

Vi har et mål med utgangspunkt i godkjente tracks, sende ut Call for papers den 19. mai med frist for abstracts den 24. juni. 

Samarbeid mellom offentlig organisasjoner og sosiale entreprenører

Sosiale entreprenører opererer med en dobbelt bunnlinje der de både tjener penger til å overleve som bedrift, men der den sosiale og/eller miljømessige verdien de skaper er hovedformålet med å drive virksomheten. Sosialt entreprenørskap er et relativt nytt fenomen, i hvert fall i Norge. En rekke forskningsprosjekter har blitt lansert for å kartlegge og undersøke hvilke sosiale entreprenører som eksisterer, innenfor hvilke felt, men det er gjort lite forskning på det hittil.


Samtidig som mange av de sosiale entreprenørene har det stramt økonomisk er det stor interesse fra offentlige myndigheter for dem. De ser potensialet i å kunne skape verdi i sitt lokalmiljø gjennom samarbeid med sosiale entreprenører. Så et åpent spørsmål er hvilke muligheter offentlige organisasjoner har for å støtte dem, samt hvordan og i hvilken grad sosiale entreprenører kan skape sosial og miljømessig verdi og potensielt hjelpe offentlige organisasjoner i å løse sine samfunnsmessige oppgaver. Det er vanskelig å definere hva en sosial entreprenør er, men de er ofte lokalt baserte og løser et lokalt problem. Vi inkluderer derfor også mindre lokale virksomheter, som selv om de ikke direkte har en dobbelt bunnlinje, kan bidra til næringsutvikling og sosial inkludering i kommuner og lokalt i områder der offentlige organisasjoner er stasjonert. Hvis en lokal virksomhet ansetter arbeidsledige med utfordringer kan de fort bli omfattet av definisjonen på en sosial entreprenør selv om de ikke har frontet seg selv slik.


Vi spør derfor, i denne sesjonen:«Hva kan offentlige organisasjoner gjøre for å maksimere den sosiale og miljømessige bærekraften i sitt lokalmiljø, gjennom samarbeid med sosiale entreprenører og mindre lokale virksomheter?»


Spørsmål vi er interesserte i å diskutere i denne sesjonen er derfor:Hvordan kan offentlige organisasjoner samarbeide med sosiale entreprenører (gode eksempler)? Hvilke hindringer finnes for at offentlige organisasjoner skal kunne samarbeide med sosiale entreprenører? Hvordan kan offentlige organisasjoner støtte sosiale entreprenører gjennom å kjøpe varer og tjenester fra dem? Hva opplever sosiale entreprenører selv er utfordringer for å få til samarbeid med offentlige organisasjoner? Hvorfor og hvordan kan sosiale entreprenører fremme mer sosial og miljømessig bærekraft? På hvilken måte kan offentlige organisasjoner maksimere den sosiale verdien og løse sosiale problemer gjennom samarbeid med sosiale entreprenører? 


Tema: Hvordan offentlige organisasjoner kan øke sosial og miljømessig bærekraft gjennom samarbeid med sosiale entreprenører og mindre lokale virksomheter


Form: Paper basert. Utveksling av paper før konferansen


Ansvarlige for sesjonen:

Kristin Reichborn-Kjennerud, Forsker 2 ved OsloMet Storbyuniversitetet: rekr@oslomet.no

Nico Groenendijk. Professor ved Høgskolen Innlandet: ngroe@oslomet.no


Vi vurderer å publisere et spesialnummer i et tidsskrift hvis det kommer mange og gode nok papere

Referanseliste  

Aksnes, S. Y., Breit, E., Eimhjellen, I., & Reichborn-Kjennerud, K. (2020). Nye muligheter for sosialt entreprenørskap? Samarbeid om arbeidsinkludering mellom Nav og sosiale entreprenører.  

Adam, S., Amstutz, J., Avilès, G., Caimi, M., Crivelli, L., Ferrari, D., . . . Zöbeli, D. (2014). Work Integration Social Enterprise in Switzerland: Results from an Empirical Survey.  

Battilana, J., Leca, B., & Boxenbaum, E. (2009). How actors change institutions: towards a theory of institutional entrepreneurship. Academy of Management Annals, 3(1), 65-107.  

Battilana, J., Sengul, M., Pache, A.-C., & Model, J. (2015). Harnessing productive tensions in hybrid organizations: The case of work integration social enterprises. Academy of Management Journal, 58(6), 1658-1685.  

Breit, E., Fossestøl, K., & Andreassen, T. A. (2017). From pure to hybrid professionalism in post-NPM activation reform: The institutional work of frontline managers. Journal of Professions and Organization.  

Castañer, X., & Oliveira, N. (2020). Collaboration, Coordination, and Cooperation Among Organizations: Establishing the Distinctive Meanings of These Terms Through a Systematic Literature Review. Journal of Management, 0149206320901565.  

Cooney, K. (2015). Social enterprise in the United States: WISEs and other worker-focused models. ICSEM Working Papers, 9.  

Dai, H., Lau, Y., & Lee, K. H. (2017). The paradox of integration: Work-integration social enterprises (WISE) and productivist welfare regime in Hong Kong. VOLUNTAS: International Journal of Voluntary and Nonprofit Organizations, 28(6), 2614-2632.  

Defourny, J., & Nyssens, M. (2010). Conceptions of Social Enterprise and Social Entrepreneurship in Europe and the United States: Convergences and Divergences. Journal of Social Entrepreneurship, 1(1), 32-53. Retrieved from https://doi.org/10.1080/19420670903442053. doi:10.1080/19420670903442053 

Defourny, J., & Nyssens, M. (2017). Fundamentals for an international typology of social enterprise models. VOLUNTAS: International Journal of Voluntary and Nonprofit Organizations, 28(6), 2469-2497.  

Eimhjellen, I., & Loga, J. (2016). Utvikling av sosialt entreprenørskap i Norge.  

Eimhjellen, I., & Loga, J. M. (2017). Nye samarbeidsrelasjoner mellom kommuner og frivillige aktører: Samskaping i nye samarbeidsforhold? Rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.  

Fossestøl, K., Berg, H., Borg, E., Gleinsvik, A., Maximova-Mentzoni, T., & Pedersen, E. (2016). Idealer og realiteter i forvaltningen av arbeidsrettete tiltak i Nav. Oslo, AFI/Proba.  

Fossestøl, K., Breit, E., & Borg, E. (2014). NAV-reformen 2014: En oppfølgingsstudie av lokalkontorenes organisering etter innholdsreformen. Retrieved from Arbeidsforskningsinstituttet, HiOA:  

Fossestøl, K., Breit, E., & Borg, E. (2015). Organisatoriske betingelser for sosialt arbeid i NAV. Retrieved from AFI-rapport.:  

Frøyland, K., & Spjelkavik, Ø. (2014). Inkluderingskompetanse: ordinært arbeid som mål og middel: Gyldendal Akademisk. 

Gianfaldoni, P., & Morand, P. H. (2015). Incentives, Procurement and Regulation of Work Integration Social Enterprises in France: old ideas for new firms? Annals of public and cooperative economics, 86(2), 199-219.  

Glémain, P. (2018). The Work Integration Social Enterprises as “Learning Organizations”: In the quest for a new local governance in order to build another model of local sustainable development. In. 

Golob, T., & Makarovic, M. (2018). Work Integration Social Enterpreneurship in East-Central Europe through Structural and Semiotic Transformations. . Monitoring of Public Opinion: Economic and Social Changes Journal.  

Gustavsen, K., & Kobro, L. U. (2012). Sosialt entreprenørskap som ledd i innsatsen mot fattigdom.  

Ingstad, E. S. L., & Loga, J. (2016). Sosialt entreprenørskap i Norge: en introduksjon til feltet. Praktisk økonomi & finans, 32(01), 21-33.  

Kobro, L. U. (2017). Sosialt entreprenørskap på norsk–Politisk retorikk eller ny metodikk. Stat & Styring, 1, 2017.  

Kobro, L. U. (2019a). Social enterprises and their ecosystems in Europe – Country fiche Norway. Retrieved from European Commission report:  

Kobro, L. U. (2019b). Sosialt entreprenørskap – Økt synlighet og større handlingsrom? Retrieved from Universitetet i Sørøst-Norge, Senter for Sosialt Entreprenørskap og Samskapende Sosial Innovasjon:  

Kobro, L. U., Røtnes, R., Eggen, F. W., & Skar, C. (2017). Statlige rammevilkår på ramme alvor. Sosialt entreprenørskap i norsk offentlig kontekst.  

Kostilainen, H., & Pättiniemi, P. (2016). Management Orientations and Mission Drifts: Case Studies on Finnish Work Integration Social Enterprises. Paper presented at the Management International Conference, Pula Croatia, 1-4 June 2016.  

Kraglund, K. O., & Enjolras, B. (2017). Norsk frivillighet: Utviklingstrender og samfunnseffekter. Avslutningsrapport for Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.  

Krupa, T., Sabetti, J., & Lysaght, R. (2019). How work integration social enterprises impact the stigma of mental illness. Social Enterprise Journal.  

Laratta, R., & Nakagawa, S. (2016). Work Integration Social Enterprises for People with Disabilities in Japan. Paper presented at the Nonprofit Policy Forum. 

Leung, Z. C., Ho, A. P., Tjia, L. Y., Tam, R. K., Chan, K., & Lai, M. K. (2019). Social Impacts of Work Integration Social Enterprise in Hong Kong–Workfare and Beyond. Journal of Social Entrepreneurship, 10(2), 159-176.  

Loga, J. (2018). Sivilsamfunnets roller i velferdsstatens omstilling. Norsk sosiologisk tidsskrift, 2(01), 58-73.  

Loga, J., Eimhjellen, I., Eschweiler, J., Ingstad, E., Stokstad, S., & Winsvold, M. (2016a). Sosialt entreprenørskap–kommunale endringsagenter. Bergen: Uni Research Rokkansenteret, rapport, 1, 2016.  

Loga, J., Eimhjellen, I., Eschweiler, J., Ingstad, E. L., Stokstad, S., & Winsvold, M. (2016b). Sosiale entreprenører–partnerskap for nye løsninger.  

Meld. St. 33. (2015-2016). NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet. Arbeids- og sosialdepartementet 

Meld.St. 19. (2014-2015). Folkehelsemeldingen: Mestring og muligheter. Oslo: Helse-og omsorgsdepartementet.  

Ministerråd, N. (2015). Sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon. Kartlegging av innsatser for sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon i Norden. In: København: Tema Nord. 

Osborne, S. P., & Brown, L. (2013). Handbook of innovation in public services: Edward Elgar Publishing. 

Pedersen-Ulrich, J. (2016). Samskabelse – en typologi. CLOU Skriftserie, 2016(001), 1-15.  

Pestoff, V., Brandsen, T., & Verschuere, B. (2013). New public governance, the third sector, and co-production: Routledge. 

Petrella, F., & Richez-Battesti, N. (2016). Patterns of evolutions of social enterprises in France: a focus on work integration social enterprises. International Review of Sociology, 26(2), 234-246.  

Proba. (2019). Oppfølgingstiltak i og utenfor NAV. Ulike veier til arbeidsinkludering? Retrieved from  

Proba. (2020). Resultater av oppfølgingstiltak – delrapport 2 (sluttrapport). Retrieved from Proba rapport:  

Reichborn-Kjennerud, K. (2014). En organisasjon i utvikling.  

Ridley-Duff, R. (2016). Professional development in work integration social enterprises. paper to Osaka Social Policy Group, Kwansei Gakuin University, 13th May, unpublished.  

Rosell, E., & Rosenlund, J. (2018). Partnerships for work place learning in work integrating social enterprizes. Paper presented at the The 5th Participatory Innovation Conference (PIN-C), Eskilstuna, Sweden, January 11-13, 2018. 

Røiseland, A., & Lo, C. (2019). Samskaping–nyttig begrep for norske forskere og praktikere? Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 35(01), 51-58.  

sosialdepartementet, A.-o. (2018). Samarbeid om sosialt entreprenørskap – rapport fra tverrdepartmental arbeidsgruppe. Retrieved from  

Spjelkavik, Ø., Mamelund, S.-E., & Schafft, A. (2016). Inkluderingskompetanse i NAV, Evaluering av forsøket Kjerneoppgaver i NAV. Retrieved from Arbeidsforskningsinstituttet, HiOA:  

Sullivan Mort, G., Weerawardena, J., & Carnegie, K. (2003). Social entrepreneurship: Towards conceptualisation. International journal of nonprofit and voluntary sector marketing, 8(1), 76-88.   

Sociotechnics in the age of blurring organizational boundaries

The Nordic working life is changing. New governance structures, digital transformation and global challenges affect autonomy, trust, employee participation and corporate democracy. Since March 2020, the entire globe has been in a state of emergency caused by a pandemic, and few believe that the world will return to the way it was. In organizational life, a common feature is this: within and between organizations, boundaries between individual tasks, teams and (networks of) organizations are becoming increasingly blurry. The use of novel digital technologies causes interconnectedness and opportunities for collaboration. These developments challenge traditional ways of organizing work, but they also challenge the ways in which workers organize themselves and their participation in design of work processes and work conditions. In this year’s STS session at NEON, three sub themes are addressed that all tap into the topic of sociotechnical participation in the age of blurring organizational boundaries. 

1: Shifting industrial relations:  

Ever since the Industrial Democracy Program of the 1960s, the industrial relations systems have formed a part of most programs aimed a work reform and also innovation. Today, societal developments show a significant tendency towards increasing flexibilization and a-typical employment: increasing temporary work, flexible work contracts, worker migration, introducing market principles in public services and massive outsourcing to low-wage countries such as India and China. At the same time: last year we could observe how the typical gig economy company Foodora introduced a collective agreement. 

2: Technology determinism revisited:  

Trist and Bamforth’s (1951) study of the introduction of new mechanical equipment in the English coal mines started a new era in organizational studies, and showed that production technology and work organization were inextricably linked. In particular, the ‘organizational choice’ concept entails that organization of work is not necessarily determined by technology. Organizations possess a degree of freedom to shape conditions. Do today’ many digital transformations take advantage of their technological choices?  

3: Impermanent organizations:  

Although all organizations are impermanent to some extent (Weick, 2012), today shows increasing impermanence in organizational forms. Examples are temporary organizations, network and project organizations. Some argue that these developments originate from the inability of large and static organizations to tackle turbulence and hypercompetition. This way of organizing is often seen as promising, but studies also show downsides. For example, Von Hippel et al (2017) warn that “temporary workers become a wandering underclass in the labor pool”. For designing impermanent organizational forms novel concepts are often used. Some examples are ‘Holacracy’, Agile and ‘the Spotify model’. These concepts promise productivity, flexibility and revenues. But do these new concepts and design principles increase the ability of workers, organizations and networks of organizations for democratic and humane organization practices?  

The session welcomes a broad range of contributions within the topic(s). 

Keywords: Sociotechnical systems theory, Industrial democracy, industrial relations, technological choice, impermanent organizations, blurring organizational boundaries 

Contact persons: 

Hanne Finnestrand, Associate professor, Department of Industrial Economics and Technology Management, NTNU, hanne.finnestrand@ntnu.no 

Lars Erik Kjekshus, Professor, Department of Sociology and Human Geography, The University of Oslo. l.e.kjekshus@sosgeo.uio.no  

Lars Klemsdal, Associate professor, Department of Sociology and Human Geography, The University of Oslo. lars.klemsdal@sosgeo.uio.no 

Johan E. Ravn, Professor, Faculty of Social Science, Nord University. johan.e.ravn@nord.no    

Sesjonen arrangeres i samarbeid med STS Kompetansenettverk (https://www.stskompetanse.no/ 

Sokratisk dialog innen ledelse og organisasjoner

Sokratisk dialog er en form for filosofisk praksis med røtter tilbake til Platons dialoger. Førstnevnte er en dialogform som undersøker fundamentale spørsmål med utgangspunkt i egne konkrete og selvopplevde erfaringer, men som samtidig åpner for samspill med abstrakt refleksjon. 

Formålet med dialoggrupper er at man gjennom dialogen skal bli mer bevisst egne og andres verdier og holdninger ved å utvikle dømmekraft og kompetanse når det gjelder dialog. Dette innebærer blant annet innsikt i andres verdier og antagelser som kan være ulike ens egne, dypere innsikt i spørsmålet som er valgt for dialogen, opplevelse av hva det vil si å filosofere på en kvalifisert måte slik at man kan komme frem til en felles forståelse av et spørsmål/problem. I motsetning til kunnskapstenkning (ferdigheter) og ren meningsutveksling (sofisteri) er formålet å utvikle selvstendig tenkning, praktisk orientert tenkning og å tenke på hverandre i fellesskap (i motsetning til i strid). 

Prosessen i dialoger er utvilsomt viktigst. Eksisterende definisjoner legges til side for deretter å utarbeide definisjoner og uttrykksmåter forankret i egne erfaringer; egne tanker undersøkes i en samtale som bygger på gjensidighet og utveksling av tanker, ideer, meninger mellom deltagerne med en underliggende hensikt om å komme frem til en felles mening bak det som blir sagt. Dialogens natur tilsier at det er like viktig å lytte til andres synspunkter som å fremføre sine egne. Ofte er dialogens rytme den langsomme, spørsmål fra mange og svar fra en som er bærer av en historie kan være en måte å gå fram på, der elementene blir gradvis dokumentert i nedskrevet form mens de blir til – av en fasilitator. 

I dag blir den Sokratiske dialoggruppe brukt på flere områder: Blant annet som verktøy for organisasjons- og medarbeiderutvikling, som refleksjonsverktøy i undervisning, som verktøy i utvikling av etiske relasjoner, og som verktøy i teambygging der man lærer samtale og å tenke i felleskap.  

Denne sesjonens innfallsvinkel er å bruke grupper som anvender sokratisk dialog på problematikken omkring omstillinger av næringsliv og offentlig virksomhet i retning av det grønne skifte og en bærekraftig økonomi. I AFINO-prosjektet som er støttet av Norges Forskningsråd skal vi anvende dialoggrupper i sin alminnelighet og sokratiske dialoggrupper i særdeleshet. Vi skal slik utforske sterke og svake sider ved oljefondets forvaltning av sine grønne investeringer som ledd i det grønne skifte til et samfunn med større respekt for naturens bærekraft og tåleevne. Deltakere vil komme fra privat og offentlig sektor, samt fra frivillige organisasjoner, unge så vel som voksne (inkludert studenter). Vi tar sikte på å samle et bredt spekter av befolkningen – slik at det er eierne som kan sies å sette seg ned for å diskutere en stadig viktigere side ved forvaltningen av den formue de jo skal gi videre til neste generasjon, som jo også vil arve de klimautfordringene som denne forvaltningen ideelt sett skal begrense. Dialogene vil bli tatt opp (tale) ved bruk av digital opptaker så det er mulig å forske på dem.

Noen mulige problemstillinger 

Sesjonen ønsker innspill i form av artikler, utkast etc. som kan vise hvordan sokratiske dialoggrupper kan anvendes i problemløsning. Det kan være:

  • Bidrag som argumenterer for hvorfor denne type dialoggrupper har noe for seg (eksempelvis, økt selvinnsikt, felles forståelse, relasjoner til interessenter, kunnskapsdrivende, endring i organisasjoner/samfunn)
  • Egne erfaringer med slike grupper (eksempelvis, som et anvendt utviklingsredskap i arbeidslivet; som arbeidsform eller metode innen kunnskapsinnhenting og akademisk forskning)
  • Utvikling av undervisningsprogrammer basert på dialoggrupper
  • Metoder for gjennomføring av en dialog – jfr. det som er sagt om de som spør og den som svarer.
  • Betraktninger rundt hva slags tidstypiske og/eller marginale trekk ved moderne samfunn som kan tenkes å bli reflektert i interessen for sokratisk dialog innen ledelse og organisasjoner spesielt og ellers generelt. Er det visse grupper i samfunnet (eksempelvis, minoriteter, marginaliserte) som kan dra spesielt nytte av en slik form for dialog?
  • Sokratisk dialog som utforskning av egen ikke-viten og ydmykhet som motvekt til endringer i offentlig debatt
  • Er det «sokratiske» unikt med tanke på dialoggrupper, eller kan andre teoretikere/teorier kombineres med den sokratiske tilnærmingen?
  • Dialoggrupper som metode innen akademisk forskning; forventninger, fordeler/ulemper, hvordan kombineres med andre metoder, hva er det epistemologiske og ontologiske fundament – samt kryss-kulturelle aspekter og problemstillinger relatert til praktisering av dialoggrupper som metode – Dialoggrupper brukes også for ikke-akademiske formål; hvordan skiller man mellom det anvendte og det akademiske formål og regimer?
  • Hvordan analyserer man informasjonen fra dialoggrupper for anvendte/akademiske formål
  • Hva kreves av en fasilitator, relatert til eksempelvis personlige egenskaper og bakgrunn, profesjonelle erfaringer, utdanning, personlighet og sosiale egenskaper samt etiske vurderinger
  • Kan dialoggrupper brukes til å støtte oppunder ‘ansvarlig ledelse’, ‘ansvarlig forskning og innovasjon’, ‘ansvarlig investeringer’ og ‘FNs bærekraftsmål’?  

Sesjonens form 

Sesjonen legger vekt på at det leveres bidrag som egner seg for samtaleformen som Sokratisk dialog legger opp til.  

Ansvarlige for sesjonen 

Dr. Kristian Alm, førsteamanuensis Handelshøyskolen BI (kristian.alm@bi.no

Dr. David S. A. Guttormsen, førsteamanuensis, USN Handelshøyskolen – Universitetet i Sørøst-Norge 

Dr. Ragnhild Olsen, førsteamanuensis, OsloMet. 

Professor Tore Bakken, Handelshøyskolen BI, Høgskolen i Innlandet.  

Referanser  

Svare, Helge (2004), Den gode samtalen – kunsten å skape dialog, Pax  

Sport and sustainability

Idrettens rolle i bærekraftig samfunnsutvikling har fått økt oppmerksomhet de siste årene (Lesjø & Gulbrandsen, 2018; Geeraert, 2018), og er beskrevet som en viktig bidragsyter for å nå flere av FNs Sustainable Development goals innen 2030 (Lindsey & Darby, 2019). Idrettsorganisasjoners sosiale og miljømessige ansvar i samfunnet har fått særlig oppmerksomhet i denne sammenheng (Cantelon, & Letters, 2000; Strittmatter, Hanstad, & Skirstad, 2021; Trendafilova et al. 2014). Mange  idrettsorganisasjoner har utarbeidet strategier som sikter mot å bidra mot FNs bærekraftsmål for 2030. Disse strategiene skal i tillegg være med på å legitimere idrettens egen strategiske- og politiske agenda. Dette innebærer organisasjonell bærekraftighet (organizational sustainability) i form av at idrettsorganisasjoner beholder sin attraktivitet, aktivitet, synlighet og økonomiske omsetning (Strittmatter, et al. 2021). Et eksempel på dette er den Internasjonale Olympiske komité (IOC) sin idrettspolitiske reform som tar sikte på å gjøre fremtidige OL mer bærekraftig ved å bidra mot en langsiktig utvikling i de fremtidige vertsbyene ved å adressere både sosiale, økonomiske og miljømessige bærekraftsutfordringer (VanWynberghe et al. 2021). 

I denne sesjonen ønsker vi å sette søkelyset på idrettens rolle i organisering for en bærekraftig framtid. I sesjonen ønsker vi forskningsbidrag på bærekraft i idretten fra ulike kontekster. Vi ønsker et bredt spekter av perspektiver, for eksempel i form av sosiale, økonomiske og miljømessige dimensjoner av bærekraft i idrettsorganisasjoner. Noen relevante tema for sesjonen er: 

  • Idrettsorganisasjoners arbeid med bærekraft 
  • Idrett, klima og miljø 
  • Bærekraft og idrettsarrangement 
  • Den sosiale dimensjonen av bærekraft i idrett 
  • Den økonomiske dimensjonen av bærekraft i idrett 
  • Teknologi, idrett og bærekraft 
  • Ledelse av bærekraftsarbeid i idrettsorganisasjoner  
  • Samskaping og innovasjon for en bærekraftig utvikling av idretten  

Form: Presentasjon der og da

Ansvarlige: Inge Hermanrud (HINN), Svein Erik Nordhagen (HINN), Anna-Maria Strittmatter (Norges idrettshøgskole, HINN), Anne Tjønndal (Førsteamanuensis/Faggruppeleder Ledelse og innovasjon, Nord universitet) og Frida Wågan (vitenskapelig assistent, Nord universitet).   

Kontaktinformasjon: Svein.Erik.Nordhagen@inn.noannamarias@nih.noanne.tjonndal@nord.no og frida.a.waagan@nord.no 

Publisering og formidling: Sesjonslederne vil vurdere om det er grunnlag for et fremtidig  “special issue” innenfor temaet på sikt. Målet med sesjonen i første omgang er å skape et møtepunkt ofor forskere med interesse for idrett og bærekraft.   

Referanser:  

Lesjø, J. H., & Gulbrandsen, E. A. (2018). The Olympics: Institutionalization and standardization of sustainability. In B. P. McCullough & T. B. Kellison (Eds.), Routledge Handbook of Sport and the Environment (s. 109-120). Abingdon: Routledge. 

Lindsey, I., & Darby, P. (2019). Sport and the Sustainable Development Goals: Where is the policy coherence?. International Review for the Sociology of Sport, 54(7), 793-812. 

Cantelon, H., & Letters, M. (2000). The making of the IOC environmental policy as the third dimension of the Olympic movement. International Review for the Sociology of Sport, 35(3), 294–308. doi:10.1177/101269000035003004 

Geeraert, A. (2018). A little green: The European Union’s efforts to promote environmental sustainability in sport. I