Call for papers

NEON-konferansen er et forum for diskusjon, samarbeid, ideutveksling og deling av forskningsresultater. Her møtes forskere og praktikere rundt tema som organisasjon, organisering, ledelse, strategi, endring og innovasjon. Under årets konferanse vil vi invitere til refleksjon og dialog om hvordan organisere for en bærekraftig fremtid? Organisasjoner og organisering er uløselig knyttet til vår tids store utfordringer, både som en del av problemene i utgangspunktet og som del av løsningene (Margolis & Walsh, 2003; Stephan et al., 2012; Callon et al. 2009; Latour, 2017). I lys av dette søker årets NEON-konferanse å sette fokus på organisering for en bærekraftig fremtid, i vid forstand.Vi ønsker papers som dekker mangfoldet i organisering, ledelse og styring av arbeid, i privat og offentlig sektor, i store og små virksomheter, lokalt, nasjonalt og globalt.

Liste over tracks

Ansvarlig Forskning og Innovasjon i Organisasjoner

Konseptet RRI som kommer fra det engelske «Responsible Research and Innovation» som på norsk oversettes til ansvarlig forskning og  innovasjon har vakt økende oppmerksomhet blant akademikere og utøvere de siste årene (Stilgoe et al., 2013). Mens RRI har sitt utspring i  forskningsmiljøer så ser man mer på ansvarlig innovasjon (RI) i organisasjonssammenheng. Det er interessant at noen av kjerneegenskapene som kjennetegner  RRI/ RI sammenfaller med konseptet for «den lærende organisasjonen»  (Hansen og Jensen., 2019;  Senge , 1990). Konsepter som  «åpenhet, refleksjon og delte visjoner» – er egenskaper som direkte definerer RRI i henhold til noen tolkninger av dette konseptet. Vi ønsker derfor her å fokusere på hvordan RRI kan sees i sammenheng med læring og endring i organisasjoner  For å bidra til diskusjonen om hvordan RRI/ RI kan koples på organisasjonsutvikling  inviterer vi empiriske og teoretiske artikler som adresserer, men ikke begrenset til, emner som:

  • Den ansvarlige organisasjon 
  • Hvordan kan organisasjoner legge til rette for ansvarlig innovasjon
  • Ansvarlighet, endring og utvikling 
  • Barrierer for ansvarlig innovasjon 
  • Læringsrollen i ansvarlig innovasjon 

Form:  Paperbasert 

Utveksling av paper før konferansen, eller presentasjoner der og da?

Ansvarlig(e) for sesjonen:

Elin Oftedal, Thomas Laudal 

Vi planlegger et special issue. Vi vil også ha tracks på konferansen «ISPIM».  

Antropocen og bærekraftig utvikling

Lanseringa av omgrepet antropocen på byrjinga av dette hundreåret (jf., Crutzen and Stoermer 2000) har på ulike måtar endra det diskursive landskapet om miljøpolitikk og dermed også for organisering for ei berekraftig framtid. Tanken med dette omgrepet var opphavleg at geologien burde endre epoke-inndeling for å kunne gjere plass til ei tid der menneska har vorte ei geologisk kraft. Ved å halde både det geologiske og menneskelege i eitt grep, så har dette omgrepet også vorte mykje diskutert innan samfunnsfag og humaniora – både av dei som er sterkt kritiske til det (Moore 2015, Malm 2016), ser på det som stimulerande (Latour 2017) eller omfamnar det fullstendig (Chakrabarty 2009, Hamilton 2017). Kva så med berekraftig utvikling og framtida for eit berekraftig samfunn? Berekraft er kanskje miljøpolitikkens eldste omgrep (som Nachhaltigkeit frå byrjinga av 1700-talet) og er eit omgrep som det har vorte investert mykje politisk og institusjonelt i sidan utgreiinga til Brundtland-kommisjonen frå 1987 og FNs ulike berekraftsmål frå 2015. Antropocen utfordrar dette omgrepet ved å innføre eit uavvendeleg brot i tilværet der det ikkje er mogleg med ein tilbakevending til ein stabil før-situasjon. Konsekvensane av dei industrielle sivilisasjonane våre vil vare ved for tusenvis av år, med eller utan menneskeslekta sjølv. Er det mogleg for desse to omgrepa å kommunisere? Eller er det slik at antropocen avlyser berekraftig utvikling som eit roleg og tryggande prosjekt slik miljøhistorikarane Bonneuil og Fressoz (2016) meiner? Eller er det snarare slik at berekraftig utvikling gjer det mogleg å operasjonalisere konkrete politiske mål, medan antropocen har meir interesse som vitskapleg nemning?  

Sesjonen vil vere open for paper som på ein eller annan måte kjem inn på nokon av problemstillingane skissert ovanfor.  

Form: Paper-presentasjonar utan innsending av paper på førehand.  

Ingen umiddelbar plan om publisering.  

Ansvarlege:

Roar Høstaker (Roar.Hostaker@inn.no), professor, Institutt for organisasjon, leiing og styring, Høgskulen i Innlandet og Clemet Askheim, vitskapleg assistent, Institutt for sosialfag, OsloMet – Storbyuniversitetet.   

Referansar

Bonneuil, Christophe, and Jean-Baptiste Fressoz. 2016. The Shock of the Anthropocene: The Earth History and Us. Translated by David Fernbach. London: Verso. 

Chakrabarty, Dipesh. 2009. «The Climate of History: Four Theses.»  Critical Inquiry 35 (Winter 2009):197-222. 

Crutzen, Paul J., and Eugene F. Stoermer. 2000. «The «Anthropocene».»  IGBP Newsletter (41):17-18. 

Hamilton, Clive. 2017. Defiant Earth: The Fate of Humans in the Anthropocene. Cambridge: Polity. 

Latour, Bruno. 2017. Facing Gaia: Eight Lectures on the New Climate Regime. Cambridge: Polity Press. 

Malm, Andreas. 2016. Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming. London: Verso. 

Moore, Jason W. 2015. Capitalism in the Web of Life. London: Verso. 

Beredskap og bærekraft – to sider av samme sak?

Litt om fred, litt om krig – men mest om generelt dårlig stemning De er lang tradisjon innen beredskapsarbeid for å betrakte kriser som spesifikke, avgrensede uønskede hendelser som inntreffer med ujevne mellomrom. Et slikt syn på kriser – hvor uønskede hendelser er avgrenset «i tid og rom» – muliggjør detaljert planlegging av beredskapen, både med tanke på forebygging av uønskede hendelser så vel som skadebegrensning når hendelsene faktisk inntreffer. Allikevel fortsetter vi å bli overrasket av nye kriser uten at vi synes å være tilstrekkelig forberedt (Lindaas & Pettersen, 2016). Utsagn som «vi var nok forberedt på en pandemi, men ikke for DENNE pandemien» synes å frita politisk ledelse for skyld og ansvar – i hvert fall for en stund. Det er et tilsynelatende paradoks: at samtidig som samfunnet aldri har brukt mer tid og krefter på risikoanalyser og beredskapsplaner, så blir vi like overrasket hver gang neste krise synes å ta innersvingen på planer og forberedelser (Bakken & Hærem, 2020; Boe & Torgersen, 2020). Det virker å være symptomatisk for samtiden at små og store kriser avløser hverandre, og glir over i hverandre. 

I dette tracket inviterer vi forskere og «akademiserte» praktikere til å belyse dette paradokset fra forskjellige perspektiver. Vi stiller følgende overordnede spørsmål (listen er ikke uttømmende): 

  • Krisene i dag – varer de lengre enn tidligere, og er de mer komplekse (sammensatte) enn de pleide å være? 
  • Går vi stadig i «planleggingsfellen» – en overdrevet tro på at verden utvikler seg slik vi har planlagt – med stadig overraskelse og etterpåklokskap til følge? 
  • Er dagens globale samfunn så tett sammenvevd at vedvarende krisetilstand er blitt den nye normalen? 
  • Hvilke globale kriser synes uunngåelige i det inneværende århundre – med mindre vi gjør drastiske tiltak nå? 
  • Og til slutt – hva er de(n) geniale løsningen(e)? 
  • Vi ønsker bidrag av alle typer og formater: både paper og presentasjoner er velkommen!  

Referanser 

Bakken, B. T. & Hærem, T. (2020). Betydningen av enkeltindivider i krisehåndtering: Lederen som strategisk beslutningstaker. I: Larssen, A. K. & Dyndal, G. L. (Red.). Strategisk ledelse i krise og krig – det norske systemet. (s 101-121). Oslo: Universitetsforlaget. 

Boe, O., & Torgersen, G-E. (2020). Lessons Learnt and Identified Developing a Solidarity Combat Mindset Against Invisible Enemies. In: S. Rawat, O. Boe & A. Piotrowski (Eds.), Military Psychology Response to Post-Pandemic Reconstruction Volume 2 (pp. 648-662). Jaipur: Rawat Publications. 

Lindaas, O. A & Pettersen, K. A. (2016) Risk analysis and Black Swans: two strategies for de-blackening. Journal of Risk Research, 19(10): 1231-1245.   

Trackansvarlige: Bjørn Bakken, HINN (bjorn.bakken@inn.no), Ole Boe, USN (ole.boe@usn.no)  

Design av organisasjon: med naturen som speil

Design er en av samtidens toneangivende ideer om hvordan vi kan løse ulike utfordringer i samfunnet, enten det handler om hvordan vi kan – som Design og arkitektur i Norge (DOGA) skriver på sine nettsider – «fornye velferdssamfunnet vårt, skape grønne og lønnsomme arbeidsplasser, eller forme byer og steder der folk vil leve og bo». Design av organisasjon har samtidig vært relativt sparsommelig belyst i den organisasjonsfaglige litteraturen de siste årene. Dette er et paradoks. Ikke bare er organisasjonsdesign et av de klassiske temaene innenfor faget – det er også organisasjoner som i en eller annen forstand må designes dersom vi skal fornye velferdssamfunnet, skape grønne arbeidsplasser og forme byer og steder der folk vil være. I denne bredt anlagte sesjonen ønsker vi bidrag som belyser både hva som designes når organisasjoner får sin form (herunder for eksempel fysisk struktur, visuelle uttrykk, organisasjonskultur, tjenester, styringssystemer, etc.), og hvorfor og hvordan dette skjer. I tråd med temaet for årets konferanse er vi særlig interessert i bidrag som konseptuelt og/eller empirisk belyser hvordan organisasjoner designes «med naturen som speil». Begreper som for eksempel «bærekraftsmål», «klimabudsjett», «sirkulærøkonomi», «gjenoppretting av natur», «klimarisiko» og «arealnøytralitet» er i ferd med å bli en del av vokabularet til både offentlige og private organisasjoner. Hvilke formelle, fysiske og demografiske strukturer formes i organisasjoner for å adressere vår tids store utfordringer, slik som for eksempel natur- og klimakrisen? Hvordan formes og påvirkes tilsvarende organisasjonskultur, visuelle uttrykk og styringssystemer? Hvem er «designaktørene»? Kan de egentlig noe om for eksempel natur? Og hva er implikasjonene av slike designbestrebelser?    

Track ansvarlige:  Bjørn-Tore Blindheim, Lars Klemsdal, Kjell Arne Røvik og Bent Sofus Tranøy 

Designing for disorder to enable sustainable futures

One of the greatest obstacles standing in the way of organising for a sustainable future is the fact that our world is already thoroughly organised – more often than not in decidedly unsustainable ways. A prerequisite for enabling sustainable futures, therefore, is the task of breaking down existing structures, institutions, habitual ways of thinking, and so forth. Only then can we hope to re-organise our societies in ways that truly break with the infamous status quo. Taking our cue from Sendra & Sennett’s (2020) work on how to design cities that are open to disorderly ways of using urban space, we ask panellists to grapple with the question of how to design for disorder in ways that enable sustainable futures. This prompts an array of sub-questions with which we invite participants to engage including, but not limited to, the following:

  • How do you design for disorder without descending into chaos? How much organisation, in other words, is enough without being too much? 
  • In which kinds of situation will designing for disorder be most relevant, and are there situations where it should rather be avoided? 
  • Which theoretical resources are available – from any field or discipline – to think in innovative ways about how to de- and reorganise social formations for sustainable futures? 

We invite theoretical, methodological, and empirical papers which explore any of the above or other relevant aspects of the challenge at hand. In particular, we seek contributions with a post-disciplinary outlook which draw inspiration from both within and beyond academia. For instance, insights based on artistic research, action research, or other forms of engaged research are very welcome. We also welcome researchers seeking to make connections across the humanities and social sciences. In short, we hope to bring together a diverse group who share a commitment to (de)organise for a sustainable future. 

Form: Paper-basert paneldebatt med utveksling av paper-skisser mellom panellister før konferansen. Kort tid til presentasjon, lang tid til diskusjon.

Ansvarlige: Kristiane Lindland (kristiane.m.lindland@uis.no) & Jens Kaae Fisker (jens.k.fisker@uis.no

Publisering og formidling: Dette avhenger av tematisk sammenheng mellom bidragene, deres progresjon på tidspunktet for konferansen, og om deltakerne er interesserte. De ansvarlige agerer gjerne gjesteredaktør på et temanummer om dette viser seg relevant.

En mørk side ved samskaping og samproduksjon?

Samskaping (Co-creation) og samproduksjon (co-production) henviser til situasjoner hvor sluttbruker er deltakende i utviklingen av tjenesten eller produktet som utvikles. Dette har lenge vært en strategi for virksomheter for å fange opp sluttbrukers behov og aktivt engasjere kunden/brukeren i tjenesteutviklingsprosessen eller -leveransen (Payne et. Al 2008). Ostrom et al. var en av de første som overførte begrepene inn i diskursen om innovasjon i offentlig tjeneste produksjon. Hun påpekte at «innovasjon alltid starter med kundens udekte behov» (Ostrom et. Al 2016). I dag har offentlige myndigheter omfavnet samskaping og samproduksjon som begrep og middel for innovasjon i offentlig sektor. Vi finner begrepene i styringsdokumenter og i strategier for samhandling mellom offentlige institusjoner og sluttbrukere. Verktøy for å stimulere og legge til rette for samskaping utvikles for offentlige virksomheter til å ta i bruk og gode eksempler blir løftes frem og deles. Litteraturen rundt samskaping og samproduksjon har også økt i omfang, men bidragene har i stor grad vært rettet mot mulighetene for samskaping og i mindre grad på effekter (Voorberg et.al 2015, Steen et.al 2018. Litteraturgjennomganger på feltet viser at forskningen ofte får et optimistisk preg som oppmuntrer til samskaping. En slik «normativ» tilnærming risikerer å tåkelegge mulige utfordringer og fallgruver med samskaping. Eksempler på utfordringer kan være manglende prinsipper for utøvelse av samskaping for å oppnå ønskede effekter, verdiene som skal skapes og forbedres i samproduksjonen, legitimiteten i metodene som anvendes, og demokratiske og etiske problemsstillinger. Litteraturlisten vedlagt fremhever bidrag som peker på utfordringer ved samskaping og samproduksjon og sesjonen ønsker å bygge videre på dette. 

Vi inviterer til en sesjon hvor paperbidrag og diskusjoner kan bidra til å øke vår innsikt i samskapingens utfordringer og fallgruver. Dette vil gi verdifulle bidrag til litteraturen på samskaping – både i offentlig og privat sektor. Vi ønsker både teoretiske og empiriske bidrag velkommen så vel som ulike metodiske tilnærminger.  Form:  Paperbasert og innlegg til debatt/diskusjon  

Ansvarlig for sesjonen: 

Førsteamanuensis Ann Karin Tennås Holmen (Universitetet i Stavanger) annkarin.holmen@uis.no 

Førsteamanuensis Rannveig Røste (Høyskolen i Østfold), rannveig.roste@hiof.no 

Professor Jill Loga (Høyskolen på Vestlandet), jill.merethe.loga@hvl.no   

Publisering og formidling  

Nei, men dette er et initiativ fra INNOFF styret og kopler seg tett opp til stortingsmelding 30 «innovasjon i offentlig sektor» 2019-2020 

Referanser

Meijer, A. & M. Thaens (2020) “The dark side of public innovation” in Public performance & management review, DOI: 10.1080/15309576.2020.1782954  

Osborne, S.P., Radnor, Z., Strokosch, K. (2016) “Co-production and the Co-creation of Value in Public Services: A suitable case for treatment?” Public Management Review, Vol. 18, No. 5, (639-653). 

Steen, T., Brandsen, T. & B. Verschuere (2018) «The dark side of Co-creation and Co-production: Seven Evils” in Brandsen, Steen & Verschuere (eds.) Co-production and co-creation. Engaging citizens in public services. New York and London: Routledge 

Williams, B.W., Kang, S. & J. Johnson (2016) “(Co)- Contamination as the Dark Side of Co-Production: Public value failures in co-production processes” in Public Management Review, 18:5, 692-717, DOI: 10.1080/14719037.2015.1111660  

Brown, L. & S.P. Osborne (2013) “Risk and Innovation. Towards a framework for risk governance in public services”, Public Management Review, 15:2, 186-208, DOI: 10.1080/14719037.2012.707681 

Environmental psychology and sustainability

Environmental psychology is the psychology of sustainability (Steg & Groot, 2019). It focuses on the interplay between people and their surroundings (i.e. person in context) at different levels, from private to public and global environments. The main emphasis of the field is behavioural change for sustainable development, while simultaneously aiming to preserve well-being and quality of life. Research within the field of environmental psychology is typically interdisciplinary with an applied focus, for example highlighting how to measure and influence behavioural change.   

This track focuses on an environmental psychology perspective on sustainability, within an organizational context. People spend much of their day in the workplace, and it is therefore crucial to understand both their behaviors and the impact they have on the organizations’ environmental performance (Wells, Gregory-Smith & Manika, D., 2018).   

We welcome papers and/or cases about organizational change for a more sustainable future that are grounded in environmental psychology, however interdisciplinary is highly appreciated.   

Example of possible themes: 

Individual and organizational level factors that influence workplace and employee pro-environmental behaviour, for example:  

  • Employees (e.g. attitudes, norms, self-efficacy) 
  • Responsible leadership 
  • The role of green policy and strategy  
  • Green HRM Green organizational culture and climate  

Multi-level perspective on workplace pro-environmental behaviour (Kennedy, Whiteman & Williams, 2014). Innovation driven by workplace and employee pro-environmental behaviour  The track will be led by the environmental psychology research group at HINN. Einar Strumse will be chair, and other members of the research group will share knowledge from their ongoing research projects. We welcome external contributors interested in this topic to join us and send in abstracts or cases for this session.  

Contact persons:  

Åshild Lappegard Hauge, associate professor, ashild.hauge@inn.no  

Einar Strumse, associate professor, einar.strumse@inn.no  

Ingeborg Flagstad, senior lecturer and PhD-candidate, Ingeborg.Flagstad@inn.no  

Marin Kristine Henriksen, lecturer and phD-candidate, marin.henriksen@inn.no   

References  

Kennedy, S., Whiteman, G., & Williams, A. N. (2014). Sustainable Innovation at Interface. In Academy of Management Proceedings (Vol. 2014, No. 1, p. 13576). Briarcliff Manor, NY 10510: Academy of Management.  

Steg, L. E. & De Groot, J. I. (2019). Environmental psychology: An introduction. BPS Blackwell.  

Wells, V. K., Gregory-Smith, D., & Manika, D. (2018). Introduction to the Research Handbook on Employee Pro-Environmental Behaviour. In Research Handbook on Employee Pro-Environmental Behaviour. Edward Elgar Publishing. 

Er organisasjons- og administrasjonsfagene relevante for bærekraftsforskning?

Sosiologien har profesjonsetikk. Hvilken teoretisk verktøykasse har organisasjons- og administrasjonsfagene som er relevant for kritisk forskning om bærekraft? Vi inviterer til både teoretiske og empiriske bidrag. 

FNs bærekraftsmål utfordrer samfunn, politikk, arbeids-, næringsliv og akademia.  Mål-middelrelasjonen er alene en utfordring.  Hvordan skal vi forstå sentrale bærekraftsmål i relasjon til samfunnsutviklingen? Hva er treffsikre virkemiddel for å nå sentrale mål? Må vi tenke nytt om organisering i privat-, offentlig og frivillig sektor? Bør innovasjon-, endringsteori, risikostyring, kriseledelse, verdigrunnlag, stat-marked, lærende organisasjoner, regulering og demokrati få større plass i vår forskning, og da på hvilken måte? 

USA og EU lanserer det som fremstår som kraftfulle initiativ for et grønt skifte. Regjeringen har også varslet en grønn fremtid, men løfter om grønt skrifte må omsettes og iverksettes. Spørsmålet blir hvordan og på hvilken måte organisasjons- og administrasjonsfagene kan bidra til ny kritisk forståelse av det grønne skiftet? 

Flere bidrag fra organisasjons- og administrasjonsfag er fortsatt aktuelle, men det handler om hvordan vi fortolker og nyttiggjør oss av disse perspektivene på nye områder og revitaliserer begrepet og forståelsen av bærekraft. Weber om byråkrati og politikk, etikk, makt og legitimitet (Weber 1971) i tillegg til Eastons svarte boks er eksempel på tilnærminger som kan aktualiseres (Easton 1957). Andre aktuelle bidrag innenfor økonomi- og administrasjonsfagene kan handle om forholdet mellom myndighet og kyndighet, organisasjon, profesjon og makt (Jacobsen 1965, Jacobsen 1978). Når det gjelder makt kan ulike organisasjonsformer kan ha ulik virkning for sentralisert og/eller desentralisert makt (Mintzberg 1993). To norske maktutredninger tematiserte representativitet for ulike sosialer grupper og interesser, departementenes evne til å forme sine ansatte og betydningen av arbeidsdeling og spesialisering (Lægreid and Olsen 1978, Olsen 1982, Olsen 1988). Maktutredningen utfordret også demokratiteorien som sier at tjenestemenn er lojale iverksettere, men kunne vise at de har stor innflytelse på avgjørelser som blir tatt.  

En viktig reorientering i organisasjonsfaget kom med institusjonalismen – «Organisation infused with values» (Selznick 1957). Søken etter verdigrunnlaget i en organisasjon har stått sterkt også i Johan P. Olsen sine arbeider (Olsen and March 1984). Nye verdier fra etikk, samfunnsansvar og bærekraft utfordrer organisasjoners valg av mål og virkemidler i klassisk organisasjonsteori og verdigrunnlag i nyinstitusjonalistiske tilnærminger. Korrupsjon, tillit og ulikhet har fått oppmerksomhet i arbeidet for å bidra til god styring og velfungerende demokratiske institusjoner (Rothstein 2011, Rothstein and Varraich 2017). Ledelsesforskningen har en rekke bidrag, og en viktig distinksjon er mellom administrasjon/styring og ledelse (Byrkjeflot 1997) og innsikter fra tohendig ledelse som skiller mellom driftsoppgaver og rutinepolitikk på den ene siden og innovasjonsoppgaver på den andre (Rosing, Frese et al. 2011). Erfaringer fra og teorier om lærende organisasjoner er særs relevant i en situasjon med forventing om store endringer   (Senge 2004, Örtenblad 2019).  

Regulering og reguleringspolitikk, globalt, nasjonalt og lokalt (Braithwaite 2001, Braithwaite 2008) kommer opp med ny kraft for å iverksette bærekraftsmålene og særlig som resultat av koronakrisen. Videre har Elinor Ostrom (Ostrom 1990) har fått ny aktualitet med sin drøfting Allmenningens tragedie. Hun drøfter betydningen av valg mellom marked eller stat, privat eller offentlig kontroll over felles goder som skog, fisk, olje, beitemark, vann og andre naturressurser og økosystemer. Hennes begrep bidrar til begrep for kritisk drøfting av FNs bærekraftsmål. Komplekse utfordringer kan ikke løses gjennom ensidig søkelys på faglige skillelinjer, men gjennom å se på nye utfordringer gjennom flerfaglige perspektiver kan vi løfte fram nye spørsmål og utfordre økonomisk- administrativ forskning.   

Målet med sesjonen er løfte fram nye problemstillinger som er aktuelle for økonomis- administrativ forskning i lys av FN bærekraftsmål, og innsendte forslag vil bli vurdert til å søke om et temanummer i norsk eller nordisk tidsskrift.   

Ansvarlig for WS: 

Ole Andreas Brekke, HVL (Ole.Andreas.Brekke@hvl.no

Kristin Lofthus Hope, HVL (Kristin Lofthus Hope) 

Nora Hvide, HVL (Nora.Hvide@hvl.no

Tom Skauge, HVL (Tom.Skauge@hvl.no)  

Publisering: 

Vi vil vurdere en antologi etter konferansen.  

Litteratur: 

Byrkjeflot, H. r. (1997). Fra styring til ledelse, Fagbokforlaget. 

Easton, D. (1957). «An Approach to the Analysis of Political Systems.» World politics 9(1956-1957): 383-400. 

Jacobsen, K. D. (1965). «Informasjonstilgang og likebehandling.» Tidsskrift for samfunnsforskning Bind 1: 10. 

Jacobsen, K. D. (1978). Teknisk hjelp og politisk struktur. En studie av norsk landbruksforvaltning 1874-1899. Oslo, Universitetsforlaget. 

Lægreid, P. and J. P. Olsen (1978). Byråkrati og Beslutninger, Universitetsforlaget. 82-00-o5219-2. 

Mintzberg, H. (1993). «Structure in fives: Designing effective organizations.» 

Olsen, J. P. (1988). Statstyre og institusjonsutforming, Det Blå Bibliotek, Universitetsforlaget. 

Olsen, J. P. and J. G. March (1984). «The new institutionalism: Organizational Factors in Political Life.» 

Olsen, J. P. m. (1982). Maktutredningen NOU 1982:3, Sluttrapport, Universitetsforlaget. 

Ostrom, V. (1990). Governing the Commons. The Evolution of Institutions for Collectiove Action, Cambridge Uiversity Press. 

Rosing, K., et al. (2011). «Explaining the heterogeneity of the leadership-innovation relationship: Ambidextrous leadership.» The Leadership Quarterly 22(5): 956-974. 

Rothstein, B. (2011). The quality of government: Corruption, social trust, and inequality in international perspective, University of Chicago Press. 

Rothstein, B. and A. Varraich (2017). Making sense of corruption, Cambridge University Press. 

Selznick, P. (1957). Leadership in Administration. A sosiological Interpretation, N.Y., London, Tokio: Harper International Edition. 

Senge, P. M. (2004). Den femte disiplin: Kunsten å utvikle den lærende organisasjon. Egmont Hjemmets bokforl. 

Weber, M. (1971). Makt og Byråkrati, Gyldendal Norsk Forlag. 

Örtenblad, A. (2019). The Oxford Handbook of the Learning Organization, Oxford University Press.  

Et bærekraftig politi?

Innen internasjonal forskning begynner spørsmålet om politiets virksomhet og bærekraft å vies mer oppmerksomhet.

Definisjon: bærekraftig utvikling

Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. I definisjonen fra 1987 ble det lagt særlig vekt på de fattiges behov for å få oppfylt sine grunnleggende rettigheter og skape mulighet for et bedre liv. Samtidig la den vekt på at det finnes grenser for hva naturen kan levere i dag uten at det går utover hva den kan levere i framtiden.

[1] Dagens 17 bærekraftsmål har som mål å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.[2] Grepet er altså strammet, og det er liten tvil om at bærekraftsmålene i dag vektlegges sterkere i offentlige organisasjoner enn tidligere.

Politivirksomhet kan på ganske ulike vis knyttes opp mot bærekraftsbegrepet:

* Politiets og andre polisiære aktørers (som ulike tilsyn og myndigheter) rolle i bevaringen og vern av verdier og reguleringen av bruk av naturressurser vil øke etter som disse på globalt nivå vil settes under større press. I lang tid har fiskeressurser, økologisk artsmangfold, minerale verdier med mer vært under sterkt press, til dels med svært ødeleggende effekter. de ødeleggende effektene av rovdrift på naturen rammer de fattigste hardest.

Hvordan kan politi og andre polisiære virksomheter bedre dette arbeidet?

* Politiet er ingen utjevnende aktør, men har i sitt samfunnsmandat å skulle forebygge lovbrudd og andre uønskede hendelser. En viktig bakenforliggende årsak til lovbrudd er fattigdom, ulikhet og ujevn fordeling av goder. Hvordan kan politiet øke fokuset på slike sammenhenger og hva er hensiktsmessige framgangsmåter i en bærekraftig, forebyggende virksomhet?

[1] FNs verdenskommisjon for miljø og utviklings rapport Vår felles framtid (1987). Et grunnleggende problem med begrepet bærekraft er dets antroposentrisme, det vil si dets iboende fokus på mennesket og dets beste. Mot dette kan man sette et økosentristisk syn hvor naturen har en egenverdi.

[2] FNs bærekraftmål (2020). Se fullstendig liste på FNs bærekraftsmål – regjeringen.no

* En kan spørre om politiorganisasjon er bærekraftig, dette spørsmålet reises av Caputo et al (2015). Dette er spørsmål som knapt har vært berørt i Norge eller Norden. Hvordan organiseres politiet best for å oppnå bærekraftige mål? Er politiet som organisasjon bevisst på forbruk av ressurser, tilrettelegging for å minske forurensing mm? * Politiets virksomhetsstrategi mot 2025 slår fast at «For perioden 2017–2020 er det satt strategiske mål. Vi skal levere på nærpolitireformen, utvikle mer bærekraftige og forutsigbare rammebetingelser og forsterke det digitale løftet.».f[1]: Hva kan og bør dette innebære for framtidas politi?

I dagens situasjon våger vi å påstå at det er noe uklart hva bærekraft betyr, ut over at det i politiet framstår som et honnørord. Kan man si at de siste års sentralisering med økt bruk av bil og reising drar i denne retningen? Den manglende integrasjon i lokalsamfunn? Det kan virke som IKT og tekniske løsninger ses som noe av det som skal gi et bærekraftig politi, men kan ikke dette trekke i begge retninger? Både en viss økning i effektivitet, men også en tendens til å fjerne seg fra i alle fall deler av publikum?

Dette er blant de spørsmålene som kan drøftes. Vi ønsker velkommen bidrag til å belyse et bærekraftig politi

[3] politiet-mot-2025—politiets-virksomhetsstrategi.pdf

Ansvarlige: Paul Larsson (Paul.Larsson@phs.no) og Vanja Lundgren Sørli

Et levedyktig akademi?

Universiteter og høyskoler har tradisjonelt hatt som formål å tilby utdanning utover videregående profesjonell opplæring, avansert akademisk arbeid eller forskning, innenfor ulike disipliner og med betydelig institusjonell og individuell autonomi (Collini 2012, 2017). Med dette utgangspunktet skårer de gjerne høyt på sosial bærekraft (gjerne forstått som langsiktighet, inkludering, deltakelse, likestilling og mangfold, reduksjon av ulikhet). I de siste (20-30) årene har vi imidlertid sett en formidabel reformiver ovenfra, med et pågående reformtrykk fra Kunnskapsdepartementet, tydeligere strategisk styring fra toppen, sentralisering og fusjonsiver, vekt på konkurranse som drivkraft (Tjora 2019), utflytende grenser mellom utdanningsinstitusjoner og oppdragsforskningsinstitutter, samt besettelse av telling og måling som i andre sektorer (jf. Larsen og Røyrvik 2017). Flere kritikere har tatt til orde for at man i denne utviklingen (som man ser enda tydeligere i USA og Storbritannia) risikerer å rive ned mye av institusjonenes etablerte samfunnsrolle, blant annet knyttet til akademisk frihet, styring på faglige premisser og uavhengighet av kommersielle hensyn (kf. Hagen og Johansen 2006; Kjeldstadli 2010; Alvesson 2012; Berman 2012; Collini 2012; Alvesson 2014; Berg og Seeber 2016; Öberg, Bennich-Björkman, Hermansson mfl. 2016; Alvesson, Gabriel og Paulsen 2017; Collini 2017; Hessen 2018; Connell 2019; Ese 2019; Nash 2019; Scott 2019; Tjora 2019). I denne sesjonen inviterer vi til bidrag som tar tak i aspekter ved institusjonenes særegenhet, deres utvikling og organisering, og hvordan dette kan relateres til sosial bærekraft, og om bærekraft som begrep i det hele tatt er relevant og nyttig.  

Form  

Sesjonen vil være basert på innsendte korte papere (3-5 sider) på forhånd og muntlige framlegg og kommentarer til disse.   

Ansvarlige for sesjonen: 

Aksel Tjora, Heidrun Åm, Gunhild Tøndel og Emil André Røyrvik, alle ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU.  

Kontakt: aksel.tjora@ntnu.no, tlf 918 97 611  

Publisering og formidling: 

Dersom det er tilstrekkelig oppslutning og interesse blant bidragsytere kan det være aktuelt å samle bidrag til en antologi eller spesialnummer av tidsskrift.  

Referanser (tekster til inspirasjon til temaet) 

Alvesson, M. (2012) ‘Do we have something to say? From re-search to roi-search and back again’, Organization, 20 (1): 79–90. 

Alvesson, M. (2014) The Triumph of Emptiness: Consumption, Higher Education, and Work Organization. Oxford: Oxford University Press. 

Alvesson, M., Gabriel, Y. og Paulsen, R. (2017) Return to meaning: a social science with something to say. Oxford: Oxford University Press. 

Berg, M. og Seeber, B. K. (2016) The Slow Professor: Challenging the Culture of Speed in the Academy. Toronto: University of Toronto Press. 

Berman, E. P. (2012) Creating the Market University. Princeton: Princeton University Press. 

Collini, S. (2012) What are universities for? London: Penguin Books. 

Collini, S. (2017) Speaking of Universities. London: Verso. 

Connell, R. (2019) The Good University: What universities actually do and why it’s time for radical change. London: Zed Books. 

Ese, J. (2019) Defending the university? Academics’ reactions to managerialism in Norwegian higher education, PhD-avhandling, Fakulteten för humaniora och samhällsvetenskap, Arbedsvetenskap. Karlstad: Karlstads universitet. 

Hagen, E. B. og Johansen, A. (red.) (2006) Hva skal vi med vitenskap? Oslo: Universitetsforlaget. 

Hessen, D. (2018) Sannhet til salgs: Et forsvar for den frie forskningen. Oslo: Res Publica. 

Kjeldstadli, K. (2010) Akademisk kapitalisme. Oslo: Res Publica. 

Larsen, T. og Røyrvik, E. A. (red.) (2017) Trangen til å telle: Objektivering, måling og standardisering som samfunnspraksis. Oslo: Scandinavian Academic Press. 

Nash, K. (2019) ‘Neo-liberalisation, universities and the values of bureaucracy’, The Sociological Review, 67 (1): 178-193. 

Scott, J. W. (2019) Knowledge, Power, and Academic Freedom. New York: Columbia University Press. 

Tjora, A. (red.) (2019) Universitetskamp. Oslo: Scandinavian Academic Press. 

Öberg, S. A., Bennich-Björkman, L., Hermansson, J., Jarstad, A., Karlsson, C. og Widmalm, S. (red.) (2016) Det hotade universitetet. Stockholm: Dialogos. 

Evolusjon, Kompleksitet og Organisasjon

Evolusjonsteori har som forskningsfelt hatt stor betydning også innen sosialvitenskap og humanistiske fag (Stichweh 2007).  Et fasinerende trekk ved evolusjon er at den ikke foregår entydig nomologisk, men snarere fylogenetisk – som både kontinuitet og mangfoldiggjøring av strukturer. Evolusjon innbefatter en kombinasjon av variasjon, seleksjon og stabilisering. Innen en slik ramme kan man studere hvordan mangfoldiggjøring og nye kombinasjoner skaper innovasjoner, men samtidig hvordan tap av mangfoldiggjøring kan føre til involusjon, dvs. at ting stivner til.  Evolusjonsteori åpner også opp for hva man kaller paradoksale fenomener (March 2017), der konservativ treghet og forandringer kan utvikles på en og samme tid, men som ikke kan settes ut i livet samtidig. 

Kompleksitetsteori kan fremstilles like ubeskjedent som evolusjonsteori. Vi våger den påstand at kompleksitet bestemmer vitenskapene i det 21. århundret. Kompleksitetsforskningen er drevet frem av en evolusjonær tankegang (Luhmann, 2013). Biologisk mutasjon kan for eksempel være en viktig faktor for å forstå mangfold ikke bare i biologiske, men også i sosiale systemer. Slik bringer kompleksitetsforskning forskjellige tenkemåter sammen som har opphav i ulike vitenskapelige disipliner – som komplekse atomare, molekylære og cellulære systemer i naturen til komplekse sosiale og økonomiske systemer i samfunnet. Mange av dagens nøkkelproblemer kan knyttes til kompleksitetsproblematikken: Globale klimautfordringer, jordskjelv og tsunamier blir undersøkt i avanserte computermodeller. Nanoteknologien utvikler nye materialer av komplekse molekylære strukturer. Genteknologien analyserer DNA-informasjon som lar komplekse cellulære organismer vokse (Law et al 2002). «Life sciences» beskjeftiger seg med livets kompleksitet, «artificial life» simulerer komplekse selvorganiseringer av liv i egnete computermodeller og «social sciences» er opptatt av beslutninger som kan løse problemer til fellesskapets beste (Bakken & Wiik 2013; Christie 2014).  

Organisering i denne konteksten blir å håndtere denne ikke-lineære dynamikken (Simon 1990; Weick 2017). Endringsprosesser må ta hensyn til gjensidig og forsterkende avhengigheter som fører til uønskede, og noen ganger, paradoksale effekter (Braathen 2016). Kompleksitet i omverdenen vil gjenspeiles i organiseringen. Organisasjoner blir beslutningsmaskinerier som vi forventer skal stille de riktige spørsmål (problemer) og angi riktige svar (løsninger). Ikke en gang for alle, men prosessuelt, som midlertidige løsninger som etter hvert krever nye problemformuleringer og problemløsninger, på samme måte som når stabilisering krever ny endring.   

Noen mulige problemstillinger 

  • Sesjonen ønsker å utforske mer spesifikt problemstillinger knyttet til forskningsfeltet «evolusjon, kompleksitet og organisasjon». Dette kan være problemstillinger med et vidt omfang som spenner fra teoretiske til mer empiriske artikler som presenterer pågående forskning. Det kan være: 
  • Teoretiske bidrag knyttet til tematikken rundt evolusjon, kompleksitet og organisasjon.  
  • Empiriske bidrag som presenterer pågående eller avsluttet forskning innen feltet. 
  • Utvikling av undervisningsprogrammer innen feltet. 
  • Korona-krisen belyst ut fra et kompleksitets- og system perspektiv. Det gjelder både teoretiske og empiriske bidrag. Her er samspillet mellom helse og økonomi viktig å få belyst. 
  • Korona-krisen belyst ut fra et tillits- og styringsperspektiv.  
  • Endringer og nye muligheter innen helsevesenet, så som omsorg, eller mer makro, det vi forbinder med ‘caring society’ (gjerne knyttet til fenomenologiske aspekter som solidaritet, autentisitet etc.). 
  • Byutvikling – attraktive nabolag sett som komplekse økosystemer. 
  • Nye transformative verdiskapningsmodeller i kontraktstunge bransjer, som for eksempel byggebransjen, offshore olje og gass m.fl.   

Sesjonens form 

Sesjonen legger vekt på at det leveres inn godt bearbeidede artikler og at vi går i dybden på dem og forsøker å anvise muligheter for videreutvikling.   

Referanser 

Bakken, T. & Wiik, E.L (2013) «Some thoughts on the ‘application’ of systems theory», I T. Tzaneva (red.) Nachtflug der Eule: Gedenkbuch zum 15. Todestag von Niklas Luhmann. LIDI EuropEdition. 486-499. 

Braathen, P. (2016) “Paradox in organizations seen as social complex systems”, i Emergence: Complexity & Organization, 18 (2), 1-14. 

Christie, W. (2014) “Politikk og fag, – på same lag? Helseledelse fra teknokrati til velferdsdannelse, i: Helsetjenestens nye logikk, Akademika. 

Law, J. & Mol A. (red.) (2002) Complexities. Social studies of knowledge practices. Duke University Press 

Luhmann, N. (2013) “Kompleksitet uten holdepunkt”, I Niklas Luhmann, Sosiologisk teori, Akademika, 237-255. 

March, J. (2017) “Reflections on the paradoxes of modernity”, I The Oxford handbook of Organizational Paradox. Oxford University Press. 

Simon, H. (1990) The sciences of the artificial. Cambridge: The MIT Press. 

Stichweh, R. (2007) “Evolutionary theory and the theory of world society”, I Soziale Systeme 13. Jg. 528-542. 

Weick K. E. (2017) “Evolving reactions: 60 years with March and Simon’s ‘Organizations’”. Journal of Management Studies, 1-12.  

Ansvarlige for sesjonen 

  • Tore Bakken, Handelshøyskolen BI og Høgskolen Innlandet (tore.bakken@bi.no
  • Petter Braathen, University of Brussels 
  • Werner Christie, Handelshøyskolen BI og NTNU
  • Keith Peavy, Handelshøyskolen BI
Hva er partenes rolle i å skape et bærekraftig arbeidsliv?

Den norske/nordiske arbeidslivsmodellen er et sentralt omdreiningspunkt for diskusjoner om bærekraftig omstilling og fremtidig organisering av arbeidslivet i nordiske land. 

Modellen bidrar til maktbalanse mellom partene og beskrives gjerne som en bærebjelke i norsk/nordisk arbeidsliv. Vi snakker om trepartssamarbeid nasjonalt og regionalt og partssamarbeid lokalt på arbeidsplassene. Hovedavtalen(e) regulerer partenes rettigheter og plikter i dette samarbeidet, og samarbeidet rommer både spørsmål knyttet til lønns- og arbeidsvilkår og spørsmål knyttet til omstilling, innovasjon og utvikling. 

I Norden er organisasjonsgraden relativt sett høy, men også her stilles det spørsmål ved om fagorganisering og partssamarbeidet forvitrer. Det påpekes gjerne at den høye organisasjonsgraden i nordiske land har vært helt sentral for omstilling, effektivitet og demokrati i arbeidslivet. Hva står på spill dersom dette forsvinner, og finnes det nye måter å ta i bruk det institusjonaliserte partssamarbeidet for å løse vår tids store utfordringer? 

Denne sesjonen inviterer til en bred og kritisk diskusjon om hvilken rolle og funksjon partene og partssamarbeidet spiller i nordisk arbeidsliv i dag – i privat og offentlig sektor. Sesjonen ønsker også å belyse muligheter og begrensinger som følger av at arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden har sammenfallende interesser og mål samtidig som de håndterer reelle interessemotsetninger i partssamarbeidet. Relevante spørsmål i forlengelsen av dette kan være: 

  • Har fagbevegelsen fornyet seg i takt med nye utfordringer og spiller fagforeningene relevante roller? 
  • Har arbeidsgiverorganisasjonene ambisjoner om å fornye og videreutvikle mulighetene som ligger i den nordiske arbeidslivsmodellen?  
  • Tar partene i arbeidslivet ansvar for å bruke partssamarbeidet på arbeidsplassnivå for å sikre utvikling og nyskaping i privat og offentlig sektor?  
  • I hvilke konkrete saker kan partssamarbeid brukes enda bedre for å bidra til mer bærekraftige løsninger? 
  • Hva kjennetegner syn på og erfaringer med partssamarbeid på tvers av sektorer og land? 
  • Hvilken rolle spiller (og burde spille) tillitsvalgte – er de lojale mot medlemmer, arbeidsgiver eller seg selv? 
  • Er det en god ide for Norge å innføre «basic incom» eller til og med lik lønn for alle? 

Andre tema som kan bidra til å belyse relevante aspekter ved den nordiske arbeidslivsmodellen er også hjertelig velkomne. Det inviteres til innsendelse og presentasjon av akademiske paper og til mer åpne diskusjoner eller innspill til debatt. Innsendte forslag må ha en tydelig problemstilling. (…)  

Ansvarlige: 

Arnhild Bie-Drivdal (Arnhild.Bie-Drivdal@oslomet.no)  

Anders Örtenblad (anders.ortenblad@uia.no

Ikke-hierarkiske strukturer og ledelse i 2021

I denne sesjonen retter vi oppmerksomheten ikke-hierarkiske strukturer; «agil» eller smart organisering, autonome team og teambaserte virksomheter, «flat» organisering, «varme team» i prosjekter, samt «communities» og aktør-orienterte strukturer (Fjeldstad. m.fl. 2012). Begrepet agil organisering kan føres tilbake til «the Agile manifesto», og iterativ, eksplorativ, samarbeidsorientert og fleksibel utvikling av programvare. De siste årene har dette konseptet blitt benyttet i andre bransjer enn programvare, og for andre oppgaver enn utvikling/innovasjon og typiske «search» oppgaver. Samtidig har det også vært oppmerksomhet (og økt utbredelse?) av andre metoder og modeller for organisering hvor kontroll, planlegging og hierarki nedtones til fordel for autonomi, myndiggjøring og fleksibilitet. 

Vi inviterer til teoretiske og empiriske bidrag som kan kaste lys over disse måtene å organisere seg på. Bidraget kan ta for seg ulike analysenivå, kan være knyttet til intern organisering eller inter-organisatoriske relasjoner; og kan ta for seg organisering i ulike bransjer eller offentlig sektor. Eksempler (ikke uttømmende!) på aktuelle emner er: 

Konseptuelle og teoretiske bidrag. 

Empiriske analyser av bakgrunn for og utfordringer ved agil organisering; inkludert forsøk på bruk av agile prinsipper i hele organisasjonen («agile at scale»). 

Utfordringer ved innføring av ikke-hierarkisk/flat/agil organisering. 

Teamorganisering. 

Spenninger, avveininger og dilemmaer i organisasjoner med innslag av «agil»/flat organisering. 

Hvordan ivaretas personalansvar/kompetanseutvikling/tilhørighet når den ansatte jobber på mange og skiftende oppdrag og prosjekter? 

Spørsmål knyttet til ledelse i agile og ikke-hierarkiske organisasjoner. 

Mellomlederollen: Innhold, utfordringer og samspill. 

Tverrfaglighet og «varme» team: Fare for at disiplinær spisskompetanse blir utvannet? 

Metoder for prosjektorganisering og –ledelse. 

«Agil» og andre tidsriktige organisasjonsoppskrifter: Mekanismer for spredning, implementering og adopsjon. 

Vi tar imot vanlige faglige papers til denne sesjonen. Vi er også åpne for andre innlegg; inkludert forslag om korte debatter, korte «provokasjoner», cases fra praksis (og praktikere), samt undervisningscases. Beskriv om du deltar med et vanlig paper eller et annet type bidrag når du sender inn. 

Referanser: 

Dikert, K., Paasivara, M. & Lassenius, C. (2016). Challenges and success factors for large-scale agile transformations: A systematic literature review. The Journal of Systems and Software, Vol. 199, 87-108. DOI  

Keegan, A., Ringhofer, M. and Huemann, M. (2017), “Human Resource Management in organizational project management: Current trends and future projects”, in Sankaran, S., Muller, R. and Drouin, N. (eds.): Cambridge Handbook of Organizational Project Management. Cambridge: Cambridge University Press.  

Ansvarlige: 

Torstein Nesheim, SNF, NHH: Torstein.Nesheim@snf.no 

Grete Hagebakken, Universitet i Tromsø 

Torgeir Skyttermoen, OsloMet 

Innovasjon og omstilling for mer bærekraftige reiselivs- og opplevelsesnæringer

Virksomheter i både offentlig og privat sektor står ovenfor store omstillings- og innovasjonsutfordringer for å tilpasse seg endrede rammebetingelser etter Covid-10. Reiselivs- og opplevelsesnæringer er spesielt hardt rammet av pandemien. Ser vi dette i sammenheng med klimautfordringer, FNs bærekraftsmål og miljømålene i EUs taksonomi, et det behov for økt innovasjon og omstilling blant disse næringene i årene som kommer. Sentrale drivkrefter i denne sammenheng er teknologiutvikling, endrede brukerpreferanser og brukeratferd, og muligheter som nye forretningsmodeller gir. Dette vil sette fokus på endringsledelse og organisasjonsutvikling i både små, mellomstore og store bedrifter.

Form: Paperbasert, paper før konferanse og presentasjon.

Ansvarlige: Monica A. Breiby, førsteamanuensis, monica.breiby@inn.no.

Publisering:Ja det foreligger planer om publisering i tidsskriftet «Journal of sustainable tourism».

Leadership through purpose, collective intelligence, and futures literacy: enabling the delivery of UN’s SDG #17

According to Bennis (2007), exemplary leadership is essential to solve the threats faced by humankind. However, a growing number of scholars argue that our current understanding of, and approach to leadership is both limited and limiting (Barker, 1997, 2001; By, 2021; Crevani et al., 2010; Drath et al., 2008; Kempster and Jackson, 2021; Kempster et al., 2011; Maak et al., 2021; Maak and Pless, 2006; Raelin, 2016; Rost, 1993, 1995). Based on the notion of leadership as a process not limited to formal leaders, nor bound by the tripod ontology (leader-followers-shared goals), this track sets out to explore how to further develop our understanding and practice of leadership. The track has a focus on the emerging areas of purpose, collective intelligence, and futures literacy. All these areas emphasize collective dimensions reflecting that the economic, societal, and environmental challenges ahead require we act together. Collective intelligence alludes to that we are smarter together and the ability to perform a wide variety of tasks improves when acting as a group (Woolley et al., 2010). Purpose and futures literacy provide directions for our collective efforts.   

Form:  Paper-based  

Session manager(s):  

Professor Rune Todnem By (University of Stavanger Business School), forthcoming chairholder of the UNESCO Chair on Leadership, Innovation and Anticipation, rune.t.by@uis.no  

Professor Sigbjørn Landazuri Tveterås (University of Stavanger), sigbjorn.tveteras@uis.no    

Publication and dissemination:  

We are exploring the possibility of a special issue of Journal of Change Management: Reframing Leadership and Organizational Practice